Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (March 16, 1899)
De Unng Afdeliag Tit de Uns-. Mel. Op, J Kristne, tnsiet eher. Op, J Unge, rnster edek Jmob Helveds Aanbemagt : Lpgn og Bantro frcrkt sig bkeder Og fothaaner Naadens Pagt. Op til Daad ; Gud ved Staat-, Magter Fjenden fmk og kaad. En erfaken Mund at gjæste Er hvad J nu ttænger til. Jesss Krist115, fom vor Neste. Alle hjælpe kan og vil. Blodets Pagt Staat ved Magr, Alt er Jesus underlagt Ebers Sti J ten maa holde Bed at folge Herrens Ord. Midt i Verdens Dkk den golde Hat han os berebt et Bord. Som et Paut Der vi fandt At Guds Kraft ned til as raubt. Unge! J hat mange Fjendey Som vil kave edets Tro, · Wen naar Jesus J bekender, Vil han selv hos ever bo. Hatt hat sagt: Staat paa Vagt, Jndtil Fjenden er nedlagt. Lær af Josef at bevare Ebers Sind i Kysthed rent: Wid, J staat hver Dag i Fau. Det hat mange ikke ment, « Og de faldt, Da bet gjaldt ; Nu et de blandt tabte ta11. Læt afDaniel ej vige Ub fra Troens Kongevej. O, staa fast i Herrens Kkige, Sig til Satan stadig Nei. Verdens Gunst Er kun Dunst, Bil fotfpte med stn Kunst. Var en Pkyb i Petreus Haue Hemns Menighed paa Jord· Manan Ung blev Syndens Slave, - Som fotagted Den-end Ord. Som en Drik — Vetdens Skik De ved daaklig Omgang sit. Bed om Aandens Fted og Glæde, Den, som ovetgaat Iotstand. Ssg i alting at betrade Jesa Spuk i Ttæugslerö Land. Saa fat vel, Unge Sie-l. Gib dit st maa lytkes net! (jk. C. ijlleti ,Kitktbl.«) stken Bruns Missionskum En Fortælling as Mrs. H. CharleQ Overfat af M. T. (Slmtet.) »Er det virkellg its-dank Sau tak End. Hun er mere stikket for Herrens Vrng end jeg nogensinde hat været,hvor meget jeg end vilde vcere det,« sagde hun ydmygt. »Na bliver der to til at arbejde i den Vingaard soin min Felder plantedr. Jeg lan vandre dort i Fred. Jeg hat intet niere at anste. « Frsken Brun er for lkenge siden von dret borttil sin evige Hvile. Hnn le vede lcenge not til at here, hvor Dr. Moreton og Minna kom lvkkelig og del til Arn — r, og otn dereshaab og Inter esse i Begyndelfen af deres Arbejde; ogsat inden Aar-et var til Ende, gik den trofaste Pattey, for at bo ved Fru For-: tescnez og det lille Afgudgbillede var sorsigtigt indquket og sent til Aas —- r. « Der er det nu, og en mild lyshaaret Kvinde fortæller ofte Historien om det til sine Born. Freien Bruns Minde er keerti dette langt borte Jndia Hieni, og for heades Skyld holdes dejlige Blum ster altid paa den unge Moderö Grav, sonst dpde der for mange Aar siden. Kurven gik aldrig were frn Hus til Hus efter denne sidste Jul, men allige vel — som Æsten af «Kvstelig Salve,« —taler den vidunderlige Vellugt of Fr ten Bruns vpossrende Liv, altid fra den. Der er Arbejde tilfalg, hver Sommer, nu, fra Forteseues smutke Hure, og Fordelen deraf og hvad de san-let ved Moder og Subfcriptioner rundt omkring bliver flere hundrede Pund sendt ud til Hovedfvreningen hvert Aar. J et Hierne af Fru Fortegcues bedfte Værelse — og en af de mest afyoldt af alle de afholdte Genstande der —- i det samtne Sted, hvor dets forrige Eier me sten ilke turde tale otn det, paa det samme lille Bord og dcekket med det samme gamle Tørklæde af falinet Jndia Silke, hviler Frøken Bruns Missioncer Kurv. Den aasmc Bibel. Paa et bekendt Badested laa en Fa miliefader dødssyg, ømt plejet qf en op ofrende Hustru og oplivet ved sine Børns blide Ansigter, naar han var istand til at taale deres livlige Selskab. Guds Fred hvilede over hang-Sjcel, og Døden var ingen Rcedsel for hamz thi han kunde stge2 »Jeg ved, paa hvem jeg tror.« Og dog hvilede der en tnsrk Angestens Skygge over hanö Hinte; det var en Byrde, im vilde have været ham for tmig, dersotn ban ikke i de lange, stille Idage og taugt-, snonlnse Natter, sont sha- taaltnodig tilbragte idette fredelige vagevcetelsh havde latet at kaste al sin Sorg paa Gut-. I Denne Bytde var as de allertungeste; jthi det gjaldt alle hans nærtnestes og skæreftes evige Velsærd. Han havde vie Jret Officer ved Gardedtagonerne, og i Fsine itnge Dage, da Religionen var hatn xtnere et Navn end en Birkelighed, havde dan ægtet en as Døtrene i en gamntel rontest-katholsk53amilie. Hans unge Hustru var sine Fcedres Tro, hvori hun selv var opdrngen, inderlig hengiven og havde ntange Skrnpler ved Tanken om at skttlle ægte en Protestantz men hun lod sig tilsidst beroltge ved hans højtide lige Laste, der altid dlev samvittigheds suldt holdt, at han aldrig sknlde bede hende ont at svigte sin Religion, eller endog blot tale til hende om religtøse Anliggender. J Begyndelsen gjk alt godt og vel; de var as samme Sind, hvor det gjaldt Fornøjelser og Adsptedelser, o-) de havde let for at dele hinandens Interessen saalcenge disse var as rent ovetsladisk Natur. J den Tid hvilede der ingen Byrde paa hatt-S Santvtttighed, og det var mere ifølge gammel Vane end paa Grund as nogen dyderc Ovekbersisning, at han hver Sondags Formiddag begav sig til sin Sognelirke, esterat han havde sulgt sin Hustrn til den katholske Kirkes Dor. J Aarenes Løb gav Gud dem Born, og herved vaktes der i den hidtil saa slnve Mands Vierte en Fnlelse af An svarlighed. De havde snlgtden almin delige Regel, nt.Drengene skulde opdra ges i Fadetens Religion og Pigernei Moderens. Nu begyndte Faderen føkst at san Øjnene op sor den Skrante, sotn rejste sig melletn hant og hans Ssnnet pna den ene Side og Moderen og heu deö Datte paa den nnden, og sont vilde adscille dein i dekes dybeste Jnteresser. Jo mete han tcentte oder Sagen, desto sorgeligere og mere haablss syntes den dam. Aldrig knnde det falde hant ind at bryde eller ontgaa sit Laste, og der var ikke Udsigt til andet, end at denne Stranke i Aareneö Lob ftadig vilde blive dredere og hsjem Nogle Aar derefter blto dan ved en alvotlig Sygdotn nsdt til at sorlnde Armeen og begioe sig paa Reises-· sor at genvinde sin Heldred. Dette lykledes hattt saa vel, at han atter lunde tcenke paa at tage sast Ophold, og ester at have sorsøgt sorskellige Egne as England bestetnte han sig endelig for det behagelige Badested, hvor han tilbragte Resten as stne Dage. Her begyndte hatt snart at indsinde sig oed Gndstsenesterne iet lidet Kapel, som laa et Stykke ttdenfor Byen, og hvok en tneget alvorlig Præst sorrettede. Den behagelige Spadsertur for hant og hans Sanner var den forste Foranled ning til disse Kirkebesng; men snart vak teö der hos hant en dybete aandelig Jn teresse. Prcedikantens tankerige og indtrængende Taler, hvori Evangeliets ensoldige Sandhed fremsaties, bragte Kaptein W. til onthyggelig at granste sitt Bibel for at ttdsinde, »ont dette havtse sig saaledes. « Det var ikke let at sige, naar den store Focandring sandt Sted; snten inden kort Tid var det øjensynligt ssor dem, sont tendte hant bedst, at han svak »gensødt oed Guds Ord, sont levet sog bliver evindeligcn.« « Da var det, at denne hans største EGloede ogsaa nedscentede hant i den dy beste Sorg. Den Bog, sont nu var hant dyrebarere end selve Livet, var en Ink ket Bog for hans elskede Httstru. Aldrig vilde de tiellesskab kunne tilegne sig disse herlige Forjættelser, i Fallesstab knnne granste disse gttddontelige For stister, sont sorædler Karakteren, helliger »Sjælen og adler Lioets tingeste Pltgter, ’— eller i Fallesskab kunne lytte til den himmelske Trost, naar Angeft og Sorg ovetvceldede detn. Ethvert Forslagi denne Retning vilde — det vidste han tun allfor oel —vaere bleoen anseet sor et Brud paa hans højtideligt givne Ord, og han oilde blive betragtet som den, der anmassede ftg en aandelig Raadgi vers Stilling. ! Der stod kun et Hjcelpemiddel til hans LRaadighetY og dette brugte han af al sin Kraft,— ,,Angrebsvaaltenet imod den almcegtige,« som George Herbcrt i sit ejendomtnelige Sprog kalder Von nen, hvorkned Gud selo hnr ndrustet sine Børn. Men hans Troes Prøvedage var ncer. Den tcerende Sygdom, som han vel vib ste sørst vilde ende nied Døden, begyndte. Hans Hiertes inderlige Ønske for hang Hustrtt og Born blev Das og Nat frem baaret for hans Gut-, — iike at de blot og hart maatte opgive den ene Beken delse for den anden, tnen at de as Hier tet maatte laere at tro paa hans Gud sont sin eneste Falsch Midlek og For beder, uden hvis levende Neewærelle den ivrigfte udvortes Gudstjeneste tun er et tomt Slhggebillede. Tilsidft fremde-d den Dag, ioni hans Hierte sagde ham var hans sidste paa Jorden. Ved hans Leje lad hans op-« oftende Huftru, bleg og medtagen af Nattevaagen og Hjettesoig. men endnu altid taaltnodig og aarvaagen for at komme selv hans mindste Ønste i For købeL Hvor nær syntes hun ille at oære ham nu, som hun sad og holdl hans ai pillede Haand i sin, og dog —- hvilket Adstillelsens Svcelg vilde der ille aabne sig imellem dem, for Solen var gaaet ned! »Min fcere Hain-in « sagde han med svag Rost, ,,har jeg trolig holdt Løftet som jeg gav dig for vort Ægtestad?« »Du hat altid vceret LErligheden ser baade i denne og andre Henieenden « svarede hnn gennem Taarei·. ,,Jeg hat en sidste Von til dig,« til føjede han langfomt, » og jeg tror ikke, at den staat i Strid med mit Løite. « »Hvad det faa end er,« fvakede hun med Vatme, ,,skal jeg opfhlde det. « »Jeg ønsier blot, at min Bibel altid maa ligge opslaaet paa Bordel i Dag ligstnen.« - »Ja, det stal den,« svarede hun alt-ot lig, ,,det lover jeg højtideligt « »Da er min Bhrde afvceltet,« sagde den doende ,,Vi maa stille-Z for en Stund; men vore Sjæle vil mere og inete forenesi inderlig Sympathi, og da stal vi atter msdes. Jeg stal atter have alle mine Kcere hos inig for, evigt!« ! Den merke Skhgge fvandt fra hans iHiertez til Gud oveflod han at udføre, Ived sit eget vceldige Ord, alt, hvad han havde bedet om for dem, som han eint lod sig. Senere paa Dagen Isd det fid ;ste, omme Farvel, og detpaa git han i jfuldkonunen Fred ind for sin Ftelsers lAasym . Kun nogle Timer senere —- efter endnu et Blik fuldt af dodelig Stnerte i paa det bleng kolde Anstgt og de lnktede Øjne, sotn altid havde mjdt hendes egne med Ømhed og tærlig Opmnntring — bragte den sondertnufte Hustru med ser bsdig Omhu den velbrngte, elskede Bi bel ind i Dagligftuen og lagde den op-« staaet paa Bordet. Hun sogte ingen Trost paa den-s hellige Blade, thi hun; Flendte dengang intet til den Baliom forj ifaatede Hier-ter, nien hnn søgte iEn-j somhed og gentagne religiose Øvelsetj Lindring for sin Sorg. Nogle faa Dagei efter hendee Mands Dod kom hendesi Striftefader for at beoidne hende sin! Medfolelse. Hans Øjne faldt snart pan den aabne Bibel, og efier nogle hojtidw lige Awakfelsord okn Faten ved at lgranste denne Bog uafhaengig af Kik Jkens Udlcegning stod han op for at lukke den og liegge den bott. Men intend; han kunde udføre fin Hensigt, lagde En ken sin Haand paa den aabne Bibel og sagde rolig: -Denne Bog maa blive, hvor den er; derpaa hat jeg givet mit Ord. Min Mand brod aldtig sit Lofte til mig, og jeg vil holde det Ord, jeg har givet ham.« Overtalelsek, Jtettesættelser og Tru sler havde lige liden Vitkning;den aadne Bibel forblev paa sin Plads. Lidt efter lidt og næsten uden at vide deraf følte den sprgende Enke sig tilftyndet til a kaste ftjaalne Blitte i Bogen for mulig at opdage Hemmeligheden ved hendes Mands Kærlighed til den og hans hel lige Liv og salige Divd Lioets Lys ftembtod i hendes Sjcelz Bogeknes Bog blev hendes Raadgioek, hendes Hiertes tht. Hendes døende Monds Banner blev hørte; hans Tro blev ikkelbestcenunetz hans Hustrn og alle hans Born fulgte ham paa hans Pilgrimsvandring til den himnielste Stad ad den samme Vej — den eneste Vei, ad hvilken nogenfonc helft, hvilken Religion han end fühlser kan komme til Gud ——ved at ty til hatt-, som er Vejen, Sandheden og Livet, og som selv med aabne Arme og lærlige Jndbydelser til hele Verden har sagt: .»Jngen kotumer til Faderen uden ved nn Ziseppe var to Aar forløbne, siden den aabne Bibel var bleven lagt paa Bokdet iDagligstuen, førend den sor gende Huftru og hendes unge Tøtte blev oplagne i den Menighed, hvis AKirke hendes Mand alene haode plejet at be søge med sine Sonnen Her modtog de fra Tid til anden Pantet paa sin Fiel fets Kakrlighed indtil Døden og lovede og priste hans hellige Navn. Undfcyldcligt. Vred Fader (med Stolken løftet til Slag·.) »Hvordan er det nu, du set ud igen, din Gris !« Haniemand: Jeg faldt i Sølen Papall Fadeten: Og det med dine aldeletn nye Dotier? l Hanseknand: Jamm, jeg bavde vieles i lig itte Tid til at trække dem af fortt, » Papa. «Børnenes Afdeling i — Wirst-Staaten. ! lSliiitetjj Cecil havde givet sit Hiertc til Gud sor nogle Maaneder siden, og indtil na havde han ikte mødt nogen alvorlige ,Vanftelighed paa sin Vej til Zion. Men lnu var chevelen ««isærd med at sciste iham haatdt, sont han engang prevede Idet med dans velsignede Verre, ved Ver dens Herlighed, Pomp og Ptagt. Hcm gis tilsengg den Nat, meget utilsredsi sit Sind. Hang smulke lille Vcerelse saa ham sattigt og hart ud i Maanens »Skin. Hans Boghylde mindede hanc ’om, at yan niaatte gaa til en simpel )Stole, og sandsynligvig aldtig vilde saa sin Lyst m Liexdom tiifkedsstiaet. »De: er ikke rigtigt,« matnlede han, idet lian lagde sig i Sengen. »Jeg un drer om Gud vitkelig set saaledes paa Tingene, som Fader og Moder ger. Jeg itwr ikke, vi stal tage Bibelen saa bog jstavelig. Man barde give mete Runi isor orientalske Lignelser, « var hans Tsidsie Tause, sør han saldt i Søvn. Ce cil havde ikke sor intet gjart Bekendtstab nied den lnniske Videnskabsmand Richard » Fortester. Den Nat drøtnte Ceeil en Drøm eller ;’—«— som han selv sagde: Gud talte til ham It en Drom, smaaskedet koni as haus ISamtale med sin Moder, eller et Digt han sor saa Dage fide-i havde lcest, ellee »Lillies tvitke Jadsald, ellek maaske et Resultat as det hele, not et det: han drøtntez og han gletnte ·ikke, hvad Gnd leerte ham gennem denne Drom. Han ; syntes at det var Dagen spread han over gav sit stolte stirsængelige Hierte til Gnd og før ugudelige Mund havde ’bevikket hang Iaderg sinancielle Rain. « Han dtsmte, han stod ved Sideti as en hsj Mand, isstt en sunklende Rnsining, og til Teods sor hans Mangel paa Binger og « hvidt Klaededon indsaa Cecil i et Øjeblik, at det var en Engel. Han havde luesatvet Haar gennemttcengende Øjne, ag i sin Haand holdt yan et Par state « Vægtskaaler. i »Vejer da Mennestesjaele, o Engel?« spnrgte Ceeil, der hrerken sølte Fkygt3 eller Overraskelse i disse nscedvanligei Omstændigheden ; l,Nej,«« svarede Engelm, idet han saa’ vist paa Dtengen, «ikke saa. Jeg vejer Menneskenes Tankee, Otd ag Getningec, jeg vejerszTab pg Smerte, Sejr vg» Trimnser, og de haabesulde og taaresyldte i »Aus-Eisde- har vmet givet Mennestenes siden Adams Tid.« ; Soin han talte, syldte han i den ene; Vcegtstaal Gnldliægere med stemmede: Forsiringer og Jndsttiptioner, og be-i dækkede nied dyrebare Ædelstene. »Hu-ad er dette, Engel,« spat-sie Ce-· eil. »Bægete sra Belsazars Fest, « soatede Engelm, og tillagde et dejltgt gyldent Klæde. »Oh-ao!« udraabte CeciL «En Del as Dronningen as Sabas Gave til«Sa!omon,« sotklarede Engelen. Derpaa snlgte udvalgte Stene sra Østeu, dyrebare og smukle, hvis Lige Ceeil al drig havde enzAnelse am at der sandtes, og derester noget lig en gylden Regu. »Da dette, Engel?« sputgte Cecil. »Dette,« og Engelen stnilte, »er de ’gyldne Haab og Forventninget, as man Igett en Mand, Kvinde og Batn.« i Derester lagdes de Bager samtnen isulde as Videnskab ag Vlsdoaiz sjældne IVcerkey og Digte, hvis Ord var dyres :bare som Guld- Videnstabelige Opda igelser svin det havde taget Mænds yele iLevetid got udfinde, og mange andre »vætdisulde Ting, der kom saa hurtig, at HCeeil itke sit Tid til spørge, hvad det spat-. J - Tilsidst var Vægtskaalen snld til Ran den, og«Engelen vendte sin Opinærlsom hed til den anden. »Siktkrt, du hat intet større end dette?« ndraabte Cecil. ,,Det er anyt tigt at prøve paa at veje nagen Ting imod denne Vægtstaal; den hat jo virkes lig alt nmligt i fig.« Engelen saa paa Cecii. »Ja-« ssigde dan, »a! Æreog Verein- J melse as Nationekne, al Visdorn fra ; Adams Tid og indtitnn er repræsenteret j her. Alligevel, jeg maa gøte inin Ptigtz ; mit Arbejde er at sylde Skaaletne, Guds vil selv stille Ballancen.« ( -«J,,Hvav vil der biive af de Tiag, somi vejer sortidt?« spurgte Cecil, ? »De vil blive brændt med Jld, somj Træ og Ho og Strau. « T »Og de Of den tunge Vægtstaal?« Engelen smilede paa. en egen Maade. »De vil blive satte wellein de kniestl dgrebake Skatte as Himmelens Herre( selv-« ? »Ah-« isgde Ceeil, vendende sig lie-l nndreude til den straaleade oversyldte i thegtskaaL oq de et ogsaa verdige der «til. " I Han saa jkte det bedkøvede Blit, med vailfet Engelen betragteie dam. Da Ehan ksaa tildage, faa han ham dryppe Jnogle faa markerpde Draabet jden an Tden VcegtskaaL »Ok; hvad er det««-« spurgte han. « »Blodsdraaber, udgydt af Martyren Steht-ask « »O,« sagde Cecil; »og ec det Altes du lægger i nu."« »Ja, « sagde Engelen, »Asten as man ·gen en for længe siden glemt, og ofte ukendt Disejpel af Himlen « »Was dog paa, Enge1!« udraadte Ce cel pludseltg. » Dei et ja tun anmelde lig Sand, du nu hcelder 1.« ,,Jeg ved det, « sparede Engelm. ’,,Det er Sand sra Atenaen, hvor Hun ,dredet have maaltet kcempe med de vjlde ! Ohr for detesTroes Skyld.·« .,-Og disse simple Træbægete, « raabte den fojfundrede Cecil, »in-or unyttjgt at prøve disse mod dem af Guld; faa tun stigt forakbejdet i den anden Vægtfkaal !« « ,,Jeg har fagtdig,«« svarede den mal Imodjge Engel, »dlet er ikke min Sag at dømme. Dis-se Bægeke have taget Guldbcegernes Pladsj sont du ncevnedez det et deres Bægete, som have forsaget Isig selv, og fastet for aiandre kanne faa -Føde.« - J »Der er dog sikkert ikke meget kostbart Ived denne Ha andfuld Sæd?«« « »·De gjocde hvad de knade,« sagde IEngeleth mete til ng selv end til CeciL »De saaede ved alle Bande og der-es Saed vvxte op; o ja, den vaxte ov og sik Rod, og nu bliver Belsnningen Hun drede Feld. . .. « Jndlagt blev et Bundt as noget, der for Cecil faa wrt og vissent ad, han havde betragtet den fulde Vægtstaal, medens Engelen kalte. Han vendte sig am og saa spørgende paa Engeln-, fom desvarede hanc Blik med· . .. »Wenn-—- brudte Vierter af Heilige, unge og gamle, sont have lidt Tab paa den Maade, sotn denne Vetden kalder Tal-· Hiertet,«som have udvidet sig og erdristede i Karlighed til detes Med mennesken Og dene,·« fortsatte Engelen, idet han lagde en lille Flafke med nogle klare Draaber i »dem et Taaret as Guds Egne, som Mennestene hat over iet vg Iotn gik nbemætkede hernede, og dette er —. « Men føt han sit Tid til at fuldføte, saa Ceetl at Bcegtstaalen begyndte at de væge -sig, vg til fin stoke Forbavselsesaa han de faa veerdilase Ting, spat han hasvde fragten ag Iom endnn ikke halm opfyldte Veegtstaalen, degyndte at synte lavere og laveke, medens dens glimkende Mage gik tilvejts, iom am den var fyldt med Tidselfnag. Ea frygtelig Ansst bemægtigede sig CeciL Engelen saa paa ham vedholdende va fast— ,,Denne Berdens Skikkelse forgaar. og de Ting, fom tilhskek den, dliver til in tet,« sagde han. »Hu-: et Liv soat saart fokgaar, tun hvad der er gjort for Jesus desto-In « Var det Lillie eller Engelen som kalte? Cecil sprang ud af Sengen og gned sine Øjne. Morgensolen stinnede ind i henö Vætelse lys og klar, dringende med fig nl Cecil Bevidstheden sm at det var vel Jkua en Daim, men en Demn, sont bar i ;sig Virtelighedens klare Vidnesbytd og set Vink onl, hvad et Renneer bør laster lwagte her paa Jotden for at knnne naa Himmelens unisnelige Goden ! En trofaft Dotter. l En Moder-, Iom forlod sit Hjeat for Iat rejse til et fremtned Land, maatte Ilade sin lille Dotter ttlbage. Fsr hun jrejste, gav hun sin kæte Matie adstillig Undervisnjng ocn, hvad hun stulde gøre og hvvkleded hnn skulde pære under ben des Fravær. Da hun var reist, sendte hnn hende ogsaa mange kære Vreve og lod hende oftere vide, at hun snart stulde fasa komme efter til jin kære Moder-. Og hun talte med moderlig Øtnhed om, holl ten Glæde det stulde være for dem begge, naar de after kokn samtnen. J alt, hvad den lille Pige gjorde, ret tede hnn sig efter det, Mode-ten havde sagt, og i sine Bteve lod hende vide. Naar hun ikke hufkede, hvorledes Mode ren havde leert hende at gaa tilverks; saa gennemlæste hun sine gamle Brevc, som hun otnhyggeligt havde gjemt, for at se, hvad der stod i dem. En Dag sagde en til heade: »Hm-r ledes kan du vide, am disse Breve er fta din Moder?« «O,« fagde Barnet, idet hun sog et af Brevene og tysfede det, ! »tre: du ilke, at jeg kender denne Hur-nd strift, sont jeg elftek san cwitW »Men,« sagde den enden. -hec et vg saa et Brei-, sein ilke et strevet nnd din Moder-B haand, det et maqste iike fra heude,« »Im-« sparede Bauten ,.stsnt bnn hat ladet en anden strive ned for fig, fsaa er jeg dog alligevel vie paa, at det et fIa hende, da hun talet Eoin Ting, sont blot hun og jeg sendet. Hun taler os- « »saa om Tanker og Følelser i mit Hierte, som ingen anden kan vide. Hun given mig just den Oplysning og Trøst, son jeg lieh-Joch og paa den Monde, som ingen anden kunde end den, socn kendek « « mig saa vel og elstek mig saa højt som html« v Eil Dag fit dennc lille Pige here, at der i Nabolaget var en Person, iom havde et Bud til hende fta hendus Mo der. Skøntv det den Dag var ftærkt »Snefog, gik dog Barnet strakadid for Tat høke det. Hun agtede ikke Stormen eller den vaade Sne, sum pidskede hende iAniigtet. Hun var glad ved blot at tænke paa, at hun nn atter skulde faa høte jtassin kære Moder. Langt højere end denne lille Pige el skede og stattede fin Moders Biede, hat vi Grund til at elste og agte Guds Ord. Dette siger os, thd der eki voie Hier ter vg stænkek otz al den Trost og Op-« lysniag ni heb-det, samt leerer os, hvad vi stal gere. O, vi maa lade den tro faste Fadet i Himlen ganKe og aldeles søre os ind i sin Sans, Jeju Krist Samfund og gøre as til sine egne kaere Vern. — Maatte vj som Børn genkende hans Rost i Ordetz thi det er Gad, som» ) dertaler,stønt det er gennetn Mennester. nemlig de hellige Apoftler og Profetet. Lad os flittig læie det, trofast bei-are » det i Vierte-, alvotlig agte derpaa og ikke spare hoerken Tid cller Flid for deri « at blive undetvifte til Saliqhed. En saftig Sein-bit Naat der i Jndien Hammer starke Regniknl, haender det,at smaa Strømme og Brette, fom itke et starke-, end at de ellers uden Vansielighed tan nadeö, blioet til riveade Sttemmr. Hvor der ikke er Bron, Pan der da vme alt andet end let at komme frem. En Das havde en Mand med sin Kone vceket henne ten Landsdh, sotn ved en mindre Streut var stilt fra deres Ziem. Da de strlde tilde-gez var Ile den svulmet saa op, at de maatte svøtmne for at komme over. De havde ined flq net Bam, en liden toaarsgamnsel Gut, sog de lagde den lille i en Slags Bitte Teller Kar, sont de havde med, og stjsv ham paa den Maade foran fig. Midt · » iStrsintnen var en Del store Treeet dtevet sammt-, faa de sad aldeles fast. · Mand og«Kone-fö-ntmede hen til digfe for at hvile sig og satte Karl-et med Bat net fka ftg paa et afTreeerne ved Siden af sig. Da tom pladiektg en Brille slange og smat ind i Karten hvor Bar net laa. Monden, sont holdti det med den ene Haasd, blev saa iotstcetket, at han flap Karten iaa dette dnknpede nd it Bandet og drev nedaver med Strom men. Man lan teenke sig til de staktels For ældres Fortvivlelfe.- De var sikre paa, at Slangen straks vilde hngge sin gis tige Tand indi deres Bart-, og at der« ialfald itke mere var Spot af Haab em, at det stalde komme sra det med Livet. Men det gik anderledes end de tantttr. Stummen fette Kamt med sig i ti vende Futt, indtil det dtev ind moo Land ved en Landsbh, hnor en Mund netop stod samtnen med sin Kone og en Dteng. De sthrtede hen og greb Kar ret og lestede Bat-net od. Slangens havde ikte rstt det. Fsrft en Ttd ettee sit Forældrene vide, at deres Barn iaa fornnderlig var reddet fta Døden, og hvem kan siildre deres Gleede ved atter at faa trhkte den trete lille til sit Brhst. Aarfag og Virtntnq. En from Landsmand med Inehvidt Haar vandredepaa Matten ved Haftens Tid med fin Senats-In Da ipsgede . Oldingen med Heftfolkene og sagde, at de kun vare Born mod ham at regne, sont havdeoverlevet merk end 70 Host Inder. En af Høstfoltene raste den gamle en spe, som han tog og mejede en Rad som jden rasteste Yngling. Folkene jun-ede, og hans Søccnesøn spurgte: s,Bedftefadet:, hvoraf kommer det, at du er rast i din Alderdom?« Da svarede Oldingen: »Se, min Sen, jseg hak sra Ungdom af og i gode Dage sat mm Lid til Gad; Jdecoed har jeg bedaret et fristtMod, faa JBekymring akke har hentceret min Kraft. TJeg hat flittig pasfet min Dont og ar "dejdet troligz derved ethvervede og be ’oarede jeg min Legemssthtke og Gudg Velfignelse. Jeg har levet i Fred mcd Gad og Mennefkerz derved hat jeg be redt mig felv Fred og Gleede. Og need Aarene er alt dette ved Guds Rande de fæstet hoc mig. Gar da ligefaa, iaa vil din Aldetdom vme fou- et Neq, Beste-s Heere med Clæde fauler i sitt Lade· Thi den« lam gaak need Ind, gsae al dtii its-«