Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (July 12, 1916)
CI Irr af minc Vcnnkr. Afbeulins paa miu Geld — as — en gammel Feltpræft, For-Futter til »Ist-often i Krisen« og til ,,Ellen«. GOWJ Hvar alt var loyalt at se til : Hertngen af Augu sstrnborg fort-flog en Dasasdresfe til Kongem og For-fla aet blev enstenvmäg vedtaget. Her-tagen med to andre Medlenkmer udavbejdede en Adresse, der enstennnig an toges af Forfmnlingem og som vel flaittede med: »Maatte Deres Majeftæt i Stanidernes Bestrasbelsek for at meddele iine Raasd til Fadkelandets lfande Vol, ogsaa erkende det Sinsdelaa mod Deres Majeftasts hellige Person, som stedse har befjcolct Veboerne af Dei-es neds arvade Heringdemmey og maatte derved det Kot-Umhe sdenö og Tillidens Var-nd sont omslynger Syrften og hans Falt, knyttes endnu sfastere,« —- men som ved Si den deraf tndeholdt den sSastiiing: »At Farfamlingen i Kongens Ord ckaa en dyrebak Borgen for Opretholdels sen af alle de Woand, »so-m i Aar-hunder bar amsfluttet Slesvig og Holstem og file-r fig dewed dabbelt for-allg det til at tolke Der-es Majestcet sin allernnderdanigfte Æaet, hvorai Optetets vceinmelige Øgle inden tort Tid fkulde udgaa, var lagt, og der sblev sitt-get for, at det blev godt udruget. Noale faa Aar after hin Dag blev »Forsamliiige11 attei- aabnet: de flafte af Medlemmerne i den fsrste For samling var aflpst as andre, der mindre Isamvittighedss sulde, i ethvert Tilfaslde mere forbinddcde, vidste at wdde alle de fikstes Betwnileligsheder dort. Det var gaaet fremad: den bele By, shvor itfe engang Kongen var sitkchaa ikte at lide Overlast, var paa Bette-ie; igemiein en Masse af Mennesler gil Forfamlingens Medlemmer, madtagne enten mad Fwderaab aller med Huer og Pibem efterfoni de var tro eller utro; alle Vegne lød Osprsrsfangem alle Begne hertes Feltraabctt »For· evig Tid udelelig«: ned ad den lange, endeljfe Gadevajade Qprsrsflaget, og Mæicgsden talte ikle lern gere om Husleje og am Driflepenge, men om slldjagelse as alle tro Bargem Mishandling as alle de tvivlsonnne, oa Tilintetgsrelse as alt Dunst. Den 18. April 1836 ndkom det fssrfte Nr- ai den slesvigslse Stemdertidende: den 18· April 1864 bemægs tdgode Preusferne sig Dybbølx da var Kronen sat paa Vcrrlett Fort-Gerne shar alle faaet der-es Lein Inen vi dar maattset dritte del bitt-re Bafger. de hat iftasnket os. Vistnol vilde de aller fleste af dem, der Osad i den ssrslc Stwnderforfamling, enten wivlende have rnstet paa Hovedet, dersom nagen havde kunnet aabenbare Fremden sssor dem, eller de viltde have forladt deres Pladser. og sagt: »Aldrig taaer vi Del i iliat!« Dødcn kaldcke noale, for det lmn faa vidt,«saa de lom site til at bestaa Proven: men en as de Mcrnd, der hin 11. Art-il vandnede ind paa Raadlmset i Slesmig By, oplei vede al den Tids Lea-n og Trolssbcd bevarede jin Tro fkab imod sin Kome, livad det end tostede, oa var rede til, am det gjordes nsdigt, at give Ifit Liv ben, for ag saa i denne Sag at bevare en ufkadt Samvittighed haa de for Guid og for Mennefler. Ddte var den Deputerede for Merkmal-; vg, da mit Samliv nied hom, det Etsempel paa Framhad og Trost-sched, det Vidnesbyrd am, at Gudsfwgt og Tro er den sittre Beile-der genaem alle Sinn-, jag leerte has dam, heiser til nogle of nrit Lios Xerrestewtindey vilde jeg gerne gar-e mit til, at det tunde fes paa dann lwad det et, der aiver as fast Grund under Fjdderne I En as de sitt-sie Dam- i September Maancd 1850 lad ieg i et Iille Gasstgiversted, shos »Beste-Es Witwe-« i erdcriksstodx Aste-ten bis-d frem, ai og til harte-s ct Mid, men for Reiten havde vi Ro: Ohr-rema- be redte lfig til Angrely vi til Privat Jeg havde forlangt Knattevbillet hos Oel-Mem oa en idsrdonnants com meö den. Da sban allewrede den, fsiede ban til, at ban sknlde Tnlle micrfra ,,Capitainon«, at sban havde givet miq wartet-r i det bodste Hug i »Wen, han kendte: Fa milien var tiatignak ikke as den kriitcliqc Religion, mcn ban antoq litt-, at det qiordc Mach tbi wiss det gene tcde mig, faa vilde lmn bytte Billeiusn Da jeg havdc sbodt liam lyilfc Capitaimny at jeg nasppe fis noget inod Familien at girr, og altiaa heller ille Vildc komme til aj nmsrke stort til dens Religion, pakkedc icq ind og dkoq as Sieb med mit Korb lndende paa: ,,Vomme· ster S« At blivc indkvartetet i Srederiksftadlws en Fa milie-, der Mc var littlierfb kunde «io paa inqen Maade overrasle mig, ofterfom der baade var Katbolikker, Ne formerte, Maske-re also-; mcn da det ingen kriftelig FU milie var, kunde sdet after min Mcning tun væke en j disi, og i den Tro bogrw ieg mig paa Vejcn For at finde Gaben, spurgtc jeg en lllle Drenw bvor Bot-gute stcren boede: sda hon spare-de med det Swrgsmaab om jeg mente ,,Grossvater«? var jsg lige flog: ttii da ieg newde Dorgmosterens Nat-m the ihan ingen Belieb. En asldre Mond visve mig Gaben, og da feg tkaadte insd i den, msdte ieg en annmel as Bsrm hvoraf ei, paa mit Spjkqsmaal om Borgmesterens Gus, attet sinke-de: »Wenn du Gwswaiet«? läg-sont ogiaa et af de andre tog Ordet og M: »Der or Grossvaters Url« Dette nieset abstrakte Familie-Hab wermskede mis, pg mln ist-sie We var, at Borg-wirren mafie var Norman en M, ieg dog atm- mantte give Slip paa, ellcr ikke sit Bd til wi at klare, da et as Blrnene lsb hen til Wu, sont det, lmaende W Miene, sliulkede w mel- bsqqe M, og sog-de- »Der boer Groswaterl«’ Ws alle de andre onst-a Mord-e Pan til at ville W ho- Wien-m M m W rinqedr. og en hsj Bise, mjlid øgvmlig,tmadteudsforattagesnwdmsa. « WMW nvdensvartevbllleticaans dennmdharthmä, most-n mete, name den l-d waPennerindpcsMleorpfteharjegikke Wi fpkwsksgnim at be waet M,"swnkfot at mre en Wut-en Wi. Dei Maasse for mig shar MMOIWM,ILMMMM,mnmnI-cms MMMNMGMMMMMM bog Mk same Tid til at fckftne Tig, eller til at faa videre Musik-g for Fremtisdem men det ITrykkende har altid ligget dexiz at jcg kom til Ulejligkhdd sum en Person «hviS Bottgaug man hell-etc saa end Gans Asnkomsu et Menneske, som tog woget i Hufet i Vesiddelse med en anden Ret, end den, Gcsstevenskabet given Og uagtet Idet er hændet mig, at jeg er dtaget ind has sbittrc Fjens der, der ssisden ihar vist Istg sum mine mest trofaste og op ofrende Ren-net i Reden; uasgtet jeg fjcekden har følt det, at man snfkede mig bott, saa -har sden III-leise der vel iske tltid sblev udtalt, men som en ssimpel Kone engang udtkykte fault-des, Ida jeg drog bort fra shmdes Hug: »Jeg vilde helft shave sbehokdt Denn: for shar jeg ikke Dim, soa kan jeg san en ansden, der er værre, man ded «hvad man har, men man ved Me, bvird man faar«, —-— dog bestanng fulgt mig. Dei var msd dcunc tmkkcndic Gelele og med den dermed for-bunan Undfcclse, at jseg ftod foron den unge Mac, og over-raste bende min Billet, paa hvis ene Side stod: »-.L8r Bürgermeister S.« og paa den andert: »1 Feldprediger«; nten iea bleu ttoztet leitete ottt Hinten da hun, let og glatt, sprang ind i Daglittstuen nted det Udraab: »O Grossvaterl det er en Feltprasstl Du Islal lnwe den danske Prtvst i dit ihn-Il« Og, da jeg ikke kttnde over hsre, at i det tninsdste lntn tillagde ntitt Egenskab sont Prasft stor Vasrdi. traadte iea dristittere ittd i Dagligs stttett. Lampen var tasttdt, on ved Vordet sod, sonttden en crldre Dante nted et ntærleligt klottt og lebende Akt-fikti der viste lssitt at vasre en Dotier, tttedens den unge Pige var en Sønnedatter. as Borttcttestevetn denne selo. Hatt traadie miq venlitt i Mode, bad ntiq sidde ned Oktos isig; men, da ten sandt tttiq forpliqtet til at its-re lindskyld ninq for det slette Tosk, jeg ta«lte, og han derttl svarede: »O, vi blioer ttok scrrdige nted bincmdettl« sorstod jeg dentte Ytring, sont ont itan mente, at Oprørerne vel snart tog Vtten og jog os bort, on saa var jo oort Be kettdtskab iil Ende. Detie var dog langt fra at vcrre itans Mening, oq hattde jett givet tttiq Tid til ctt »be irattte bans gantle elslelige Ansigt lidt ttøjere, soa hav de jeg knnttei lasse noget attdet deri. Han var en Maorig, ltvidltaaret Man-d tned et starpt og sast »Die, ntett tned noget overordentlig ntildt i sit hele Aasynz lill-e as Werkst, var »der alligevel ttoget Im ponerende i non-Z Fretntmsdem ott ltatt ttjorde Jndtryc as at ltorc til den Schgs Mennesker, der nøje ooervejer en Sag, «er de tager deres Befltttttittg, ntett sont heller ikke tot-andrer tden, nactr den er taki-et Hvad der for svrigt overrassiede mig, og hvaid der maatte overrasle enltver, ved ntin Jttdtrtrdelse, Var ikke alene dett Orden og Cjttgqelixtslted der var ttdbredt over ltele Sitten, nten Mandens eqen Pnnteligslted ltans overoirdentlige onts hyttgelige Paatlnsdttittg, bois Rettlted on Stateliqlted fremlntsvedes ved det sbrede, sneltvide Halstørklasde, samt ved en ntettet stor, lttkket Guldbrosche ntidt i den sine Manschetsfjorte At denne Mand ingen Jede ltntde være, dertned var jeg snart pcta det vene, nten book jeg satt, da ltan jo ingen ich-isten var, skttlde hettiere ltant, det sorstod ieg file: Kurier antog jeg hant iike for at verke, da hatt ikle itaode Hat paa Hovedet Der var noget sretns med i bang Udtale, og ltvad der isasr den sørste Aften satte tnig en Mængsde Fltter i Honodet, det var, at ltan i oor Zanttach sont natnrlinvis fortes pcta Tosk, ikie sjwldett ontstttrtede den lAnvendelse as Artiklen, ltvori jeg var opltrrt som i en TroessArtikeL ja! at sdet uttsdertiden var anbendart, at Lan tnaatte lnwc ltel underer Fore siilltnger om Kannen iidet itan brngte der, die, das gan ske ttdenfor sde shidtil gceldende Regletx og disse, der for mig fra Vaknsben as liade lydt sont en SinaiiTordem og sotn bavde voldt mig ntegen RasdseL dem var det klart, at ban saa tted paa tned Foratw og ikke regncde for en Pibe Tobak. Den-te Opdattelse løb lwnge rundt i mit Dom-d men, liaesotn den lidt efter lidt gav mig en vis Frihed i Sproget lige over soc .l)ant, idet jeg, der var kommen til Vyett tned de seit-ende, dog nirkelig ikke vilsde tilstaa hom, den ooewtmdne, en Frihed, hvorefter ieg havde sukket skden min Born-dom; saaledes kunde jeg iike nnd gaa bestandig at twttke Paa, ltvilken Religion -jog skulde heut-re Monden til. Qm det var Hovedbrnd Ober-tned eller det, at der tun sandtes et Lagen Paa den for Ne sten sneeltvide Sena, shvori jeg laa, ved jeg ikke, tncn det er visit, at ieg tilbtagte den firste Nat ssvnlsz Næste Morgen, da ieg kom ned, var Trekløveret allerede ved Kassebotdetx den gatnle Mund var sasrdes les venlig og bad ntig betragte iit Hus sont mit Hjetm nyde Maaltiderne samtnen tned bant og hans Datte, i Stedet for at gaa paa Hotelleh Jdet han tfluttede med ait Dei vilsde være has-n en Glcede at ovfylde alle ntine Ønsker. stjede shan til: »Dog vil ieg bebe Dem undlade at fortange eon Artikel, iyvorws Oe sattdsynligvis er vant til at shtwe Oversljdigsltsd nentlig Bank-, thi Van det her i Byen vil De ncoppe tun-ne driksex dersor be der jeg Dem gøve som vi: lade Vandet sie-a og dritte Bin i Stedet.« Det var nu klart betet-s, at Muhatnedas net var Mandat ikke; tihi saa havde det stkidt mod hans Tro at ane Vin. Da jeg svarede Thatn tned Tat sor bang Tilbued, sont jag bog Tun turde benytte ester en nieset indskrcenket Maul-steh til-Mode jeg, at min Tobak var Plumpen op, og jog gerne vilde ksbe ei Bund; issær vibe det vcere mig kirrt, otn ieg maatie faa et Pusnd as en saalaldet »so« G«, jeq M set i Butttkem G Wikstad valgtes Borgmesteren Ilandt Byens Borgevskabx saalei des var oasaa den gamle Borgmester valgt, tnedeng than vw Siden Es dstte cmbede beholdt jin Gan-del ssom Ur tekrcstnmer.) da jea gis iaennetn den sra mit Vortele Uji min Fabel- havlde altid Wlet denne Mk lom saa wiss-nagende, diesem sden var Este hollmtdsk· Nil ssvaoede ban mig: »Da glOer miq at kun ne indestoa Dom »for, at Tot-allen er spat-; den er gan Ie vist ligckaa made en Opllænder sont leg ielv er, otn Mkitdiseersaaqmmmlfomjew MXDQMUJ Watsuuatstorenwdfwritipimdgs bot-q, as sputair. am sjog visde modtaae til Forbandlinq «MC«GWMMW; dujsqsstham msseetPimdequuing vikkes ikke!« Det er jo ftammeligt at narre Folkz Guid fke Lon! jeg ten-der min Katekismus og ved, at der staat i Forkloringen af det 8. Bud: »Gud Vil i dette Bud, at vi hverken ossentlig eller hemmelig tage vor Næstecs sGods, og at vi ikte under noget fom helft Sckin af Ret, ved urigtigt Maul, Vægt eller Mønt eller "des«lige, brin ger fremnied Ejendom til os, men af Hiertet unde vor Nil-ste, hvwd ihans er, befordre hans Velfcerd, hivor vi kan, og overhovedet handle saaledes imod -ham, siom vi sanften at han bandler imod os.« — Monden saa for undvest paa mig, men lshan tog tsisn Toback og git, fordi ljan vel vidste, at det vilde være forgoeves Arbejde at søge at overtale niig.« Nu var jeg bbeven faa flog, at den gamle var en Holla-»den og sdet en rigtig Gollændeh samt at han haode en KniekismsuT lder, om dens iForklasring esnd iktil ordrest stemmode overens med min, dog lignede Vden Ine get betydelig· Endnu var Gnaden dog ikte liest; var han en Wing, saa gjorsde hcm rigtignok mangen Kri sten til STamme og vtste, at det That nogen Betydning at vhave Lovens Gerning skrevet i Giertet Men hon inaatte jo ogsaa Ihave en ansden .Lov, en streven Lov; hatt maatte jo kende Bis-det: »Du skal ikkse stjælel« selv om han, som en stor Del af den Kristnse Kitte, taldtse det 8. Bud, som jeg var vant til at kalde det 7. Et andet Træb der ogssaa stemmede giodt med min Katekismus, opdagede jeg fnart. J sde første five Dage jeg var i Huset, tsaa jeg nogle fattige Folt beskæftigede nie-d at sape og ihugge Brænde; der var to Mænd, to Koner og tre Vøvn sOm Morgenen, naar jeg kom neb baode de ewdnu ikte sbegyndtx om Middagem naar de haode fpist, var de slasnge borte; og om Aftenen vendte jeg aldrig faa tidlig .l)jem, ait jeg endan fand-: dem. De gav iig i det hele taget sasrdeles god Tid. Alt gik med stor Betasnkfonvlyed, Fortsiigtighed’ og Langfomkhed, enten de san savede etler sde spifte. Den fjeride Dag kom den ganiles Brodetdatter ind og meldte, at nu var Folkene sandige nied den Jason Vrænde, sde bat-die spaataget fig, og de sfit en god Dagløn Da jeg forundret fpurgte, om diesse snv Mennester Ihm-de tin-rot fire Dage om een Favn Brandt-, svarede han: »Ja! det saa not .ud, fom om der var fyv; nien i Gran-den var »der kun de to Mænd«; tl)i tnn de savede og ihuggedu Konerne lbar Breendet ind, og Vernme kunde dog ikke blivc ense hjetnnie, naar Jorældvene var dorte, lderior fulgte de med og fit Mid dagsisnmd nied «de Vol-Ine. Pasa denne Maade«, føjede han til med et lSmsiL »er begge Parter vel hjnlpne, sde saa oel soni jeg; til7i derved «f-orhindres Bernene fra at goa otntring og betle, og jeg faor mit Brænde nieget oniliyggeligt behanle og smaast slaaet.« Et War Tage efter lestes Religions - Spørgsniaas let as ssig selv. Medens vi sad ved Boodet, kom en lille Dreng paa en 6—7 Aar ind, og Thavde et Ærinde fra jin Inder til Grosspapa. Den gamle prcesenterede da Trengen for mig, men sagsde tillige, at hans Forældre oar nogle af de værste Slesvigholstenerse i Vyen, og de hade ogfaa indgivet dette Barn de samnie oprøkske Tantetx Osom de selo 11ærede, faa det var i høj Grad be klageligt, at Fjendskab og Herd soa tidlig blev nedlagt i Boriienes Hjertet For at stille den lille Carl paa en Provey talsdte jeg hatn hen til mig, og spukgte han« oni han vitde shave en Stilling til at købe Stifter for? Det vilide han not. Jeg tog da pp og lagde paa Bordet en saataldet lybfk Stilling ( 6 og to IFemtedele Øre), og ved Sisdcn af denne en Specie, og spukgte sham nu shvils ten of idem Thon vilde have? Den ene var en dankt den anden en slcsvigholstensk Stilling Han greb strasks efter den store Specie, men spurgste: »Er Edet den dan ste7«, vg, da jeg bekrceftede det, slap han den øjeblikkes lig, og tog den lille Stilling. Da Bat-net var gaaet, kom vi til at drøfte Sagen nærmere, og vi var fulsdi stænsdig enige i det uforsvarlige i Forcebdrenes Hand lemaadex men, da jeg deiner-Heda ,,Hvorledes visl en Meng, sont er owokset i et sligt Heis, funne sbliive Sol dat, med Trostab tjene det Falt, i »Da-d til hvilket han er opdraget, og med frelft Samsvittigshed aflcvgge sitt Trostabsed?« — soarede »den gamle: »Ja! det kommer hasn nu ikke til; thi han htrer til smnme Religion som jeg; vi er ,,evangel«i«fte Mennoniter«, og det, hvowed vi stiller os fra Lutheranerne, er jo, fom De fagtens ded, Vette; at vi aldrig aflægger Ed, og heller ist-e gaar i Mstjseneste!« Jeg vil iktc nasgte, at jeg i dctte .Øjcblit, da jcg for sprste Gang traf samtnen nied en Mennonit, not kunde have ønftct. at tnin lirlehiswriste Kundftab onc dein havde staaet users leidende for tnig: saa tut-get Did ste jeg don, at vi delte den ene Tro, og, skulde Ui regne ofstscr erigslma saa ihavde donne, i den korte Tid jeg haode tendt den ganile, vist fig spaa faa mange Maader, at det blev mig, der koni til at gaa i Stole hoszs dann ifkc han bos nsig. Ja, i Zandlnsd, han vor en Kriftcih og aldrig har jcg tendt nogen, hos hvetn Guds iOrd var mere blevet til Liv og Sanle end has «l)an1, eller hvor det Inere stod for tnig personliggjort i et af »Rigets Vor-ist Hel ler aldrig har jeg —- og vort torte ISamslsiv i hine Dage kotn til at strwkte sig over flcre Aar — fet noch, der niere owd han bestræbte Isig for at vandte i ihans Fods fpotz sder haode taldet hom, eller som mere niindede nkig am Johanties’s Ord: »Dein-an visde vi, at vi lende nam, at vi holde hans Bud!« Selv af Naturen Ihidqiig og opfarensde, saa hidsig, at Blodet endnu i den gamle Al der tun-de stnrte op til Hovedet vg bringe ham til at fare sap, for itsbwndig at sbryde las, havde han lært at bøje Isit Sind under shans Ord, der taler med Myndighed, og ved dette Ords Kraft havde than saaet en faadan Magt over fig felv, at han gik otnkring fotn et Lam. De, der havde kmdt ham fra hans Ungdonh vidftc, at sder var i ham et Kmter af Haftighed og Hisdssisgbed; de glomte det abdrig, naar de engang havde set Garn i Vredc, nten de viife ogsaa, at nu boede der itærkere Krcøfter i ham, ssom W deen tilbage Men, ligesom lyan i det daglige Familieliv vandres dede sotn den, der med Apostelen Inn-de .ii-ge: ,,Kristi MIW winger ost« saaledes var det oqsfaa ved den-ne Kerlsiqhed, at han fik Naade til at gaa den lige Vei, under vnidt Ryate og under godt Rygte, igennem de po litiste Fristevfer og Frafald, uden nagen Sinde at tage teil of Beim Ja, han var en Sollten-der- Mt, Isaawiidt jeg mindes, spaa en asf de Satan-en der liager ved Mljbet MZWrw-mhaubsftswitorssm,oasmspu WEW.MWt-artil,at wsmva.miqine.wwjoiw» Tilfaslde Troesfæller her; men han iorlod Seen og kenn til Handelt-m satte sen Kødiitaitsds-Forrotning i Gang. og giftede W. Handel-ein ondog maafte mere den ide mdelige Romnciisfioticslesorr-etnina, iom ljans ussvigeliae Redelialied jkaifede hani ira de storie Hase i Hmuburg, der eiede sLand i Marsken. og sont fremfor alt trængte til en ubeftikkelig og airlig Maivd, gjorde hatn fnart til en fovmnsenide Mand, og lian Var iikkert den rigeste Mond i Byetn da jea lernte liam at ten-do. Han var intidlertid ikke alene bleven rig paa Penge, nien ogiaa spaa sfine Medborgeress Jlgtelse da Tillsid: lian sbleo be troet erhnert offentligt Hverv og willsede det ined den iannne Sanwittialieddinlldlield som sin eaen «Ger11ing, hlev valgt til Borgmeiter i Byen og til Stil-Werde pure-rot Teil dar lytkelige ·Ti-der, fordi Dagene gik lieu i Arbejde, men oglsaa i Feed Der skulde lonnne andre Tidem Uvejriet trak mere og mere sammeln Løgnens Swnllngt ncwrkedeisi aller-ede. Vorgmesteren liande al slseksede trukket ssig tilswge im Stern-deines denaasng da Peter Oioric dorenzen ,,talte Tanst og iremsdeleå Dunst« i Forfatnlingein da hande den ganile nasgtet at tage iniod Balg, og passe-de siit BorgncesterdEmbede, fom hatt ifke iorlod, iøsr lian Mdstes der-til Tet var natnrligt, at en Mond som Han, twis Hierte laa paa non-Z Junge og lom faavel for lig ielv sont for andre til end-ver Tid og alle Begne lnwdetde Talens Frilied, ikke knnsde tie med lfin dnbefte Wiss-billi gelsse as alle Farben-della til Linsøret Han ikjnlte in· tot, fmn lian onerllwvedet intet vilde lmfe If Iet, Jan bavsdse nødia ast ikinle: det var liain ganfle ligegyidigt, om Romrgelfen koin fra dem, der stod over nam, ellet ira dem, der imd und-er bat-i, han paatalte den ciriitig on nidrfasrdet: og det, han faldte Forargelf:, der var ikfe det, der irre-d imed lianszi Llnsknelse, men tät .)va«d lder stred imon Gusds Ord. Og saa stor var LEreirygs ten for hom, at lwor den gamle Monds snehvide Hat-ed viste isig, der bøjede Falk sig for ham, og lwior han Røit lad — og den lød baade paa Towet og paa Ga derne, lwor og naar Falk forfamledes — der band-e den en Vang som inaen anden i Opkørets førfte Did. Det var natnrligsvis Ledernes liøjefte Ønike at faa liani med, men de prøvede aldrig derpaa; thi de vidste, at sde Rande en Man-d for fig, sde alsdrig kund-e formaa til at kaslde onldt godt eller Løan Sandhetdx — det maatte derfosr komme til et Brud imellem dem, oa det kom ogsaa dertil De riae, opblæste Marfkbønsders Hovs mod i Forening msed de forsultne Dagldriveres Higen eiter at iaa noget nsyt frem, msdtes paa Raadlnkiet med den Øvrigshed, der ielv bat-de paataget iig Myns diabedem Vyen og Thele Omegnen var beanbejdet i Forveien, og Mødet var fammenkaldt for at ramme os, »der Erbfein «, spaa det jmmefte Steh. Til Lands msente de, at de intet havde at frygte af os: tbi i deres egne Tanker var de os jo i aslle Henfieender overlegnez oa naar een af dem ftod lige over for fein Dunste faa var der ingen Tvivl om, at Sagen hurtig vilde være ensdt, og Seiten være dem vis; thi Myerhed og Dødss foragt var paa sderes, men Feighed oa Dumhed paa vor Side. Til Søs var det ikke gawfke sauledes: Flaade havde de ikke: vade ud og tage vore Skibe fra os, lod isig nasvspe anre: at bygge itore Skisbe var der ingen Tiid til; thi i en Fart skulde det shele endes; der bles derfor vedtaget, at der stulde bvgges Kanonbaade; thi faadanne fmaa Tingefter, fom dem vi bande, kwnde hverken koste megen Tid eller mangie Penge at anifkaffex altsaa valgte man denne Udvej, og Iden amtalte Dag samledes man spaa Raadihuset, for at blive enige om en Udfkrivnsing i den Anlednsing. « s ««·-«s LI« Salen var prapfuld, Stemningen var hsøjtideligs sden ene vilde hellere fvem og tegne sig for Bidrag end den anden: enlyver strakte sig saa langt, som hasn paa nogen Maialde k11nlde, for at bringe det størst niulige Offer paa Idet forttrettede Fasdrelands Alter; Enighes den var iiildstæn"dig. Jkke en eneste Mund ihabde talt et Ord, der knnde lade ane en anden Mening, og hvis nogen shavde wdtalt et saadant, vilde det upaawivlelig være gaaet Ihann lsom det i iin Tid gik Kejierens Ub sendinge paa Maaddufet i Prog: ast han var bleven ka stet usd as Wind-net Borgmestercn var til Stcdc: han sad med det sied vanlige rolige og nisilde Awiiqt, saa ’sitker og fast, som om ljan sad biennne i jin Soia hos sinsc Vør11.: men han tmnosde fig ikke for noget Visdraa. De stores Liste var all-ercdc flsnttet, der beannsdte at komme Emaas solt sont bragte den-s lillsc Sürrm oig da den fidste haust vwrcst oed Vor-det, og en af de tilstedevævende med bøi Nøst spurth oni sder var stere, vendte alles Øinse sfig imoid den gamlc Vom-mission nie-n ban rørte lfig ikte. iPrcvsidenten man ltiavc haft en Anelfe om. hvorlodcs det fonlkoldt W, tlii ban gav Isiq til at lasgge ·smntncn, lnmd der var indkommet, og at oplasse faavel Givernes Navne som Sammet-ne; den gamle blev ssi«d den-de, Ida basn var fasvdig bei-med, oa der blcn saa stille i Solon, at «det ikke kunde nndaaa nogens Øre, da Præs si·denten vendtse -sig til bam med det Spørgsinaal: »Ruv(-l, »Hu Vorgmesterl hvor stort et Vidrag tøk jeg tegne Dem for?« Men det niwdgik heller ingen, da den-ne fort og be ftemt fvavede: ,,-Ksein’n Heller! Jkte en Stillisngi« Der-sont der i et start Kar, fyldt med Von-d var kostet en twldig nioentde Brand, timde det ikke Ibave sydet stærtcm end sdet nn sydedc i den store Sal; der Inst-des de forfærdeliqste Usdraasb om Falsphed og For ræderi: de trwngte rfig foimsmen om den gamles Stol; alles Hwnlder var imod dam, ikke en enefte Haand løitede sfig i Bei-set for binn, men han fad ganer roliq til Stormen sinwdc lagt sig saa meget, at Prwsidenten bin-de faa Ørelyd for at «sige: »Hi-. Borgmofterl Hat feg ikke shsct feil? vil De gansle stille Dem fra alle Deres Medborqere, og flet sikke styrke Deres Fcodveland into-d dets Fiender7« ,,Mein’n Gellerl Jkke csn Stillingi« « Det sbwste atter ourkring hamx den ene Trost fulgte den anden, og der fynites Met at være i Vei for stracks at ndfpre dem; men »der m en Bitt-W over hom, fom ikke et Mlik foigtedh oq han M WeidvdipaaaliedeAngreb, mensqd gedeutet paq, hvad der wu vilde W Da det atter var blevet nosenlunde stille, lass Prwiisdmten atta