Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (July 2, 1913)
Zet nummende Bogstan Rathaniel Oawthakne Paa Dunst ved Geo. Jul. Sich Guttat-) »Vin- nu stille, lille Veryl,« lvarede Moderen; »den Slags Ting forftaar du dig ille paa. Nu lkal du ikle taente paa Priestem inen le dig am paa alle de glade Ansigter. J Dag hat alle Vorn iaaet fri fra Stole, og de vaksne bar faaet fri fra deres Arbejde, ag det er, for at de kan vceke glade og fern-jede For i Dag er der en nn Mand, der beannder at reaere over os, og det er altid laadan i hele Ver-dem at saa ital Falk kigtig have Moklkab, — ligelom am, at nu vil det alt lam tnen blive godt." Det var sandt, lom Eiter lande, at alle Mennelkers Eine straalte af en Mnnterlied, der ellers ikke var al mindelig. Paa denne aakliae Festdag lod Puritanerne al den Lyftiabed iaa Lov til at ntre fig, sam de over-ho vedet niente, at man maatte indrømme det strebelige Kad. For laa vidt kan vi siqe, at de lpredte de vanlige Skner as deres Himmel for en enefte Dag, som de da i alt Fald ikte var ret meaet mere aravitetilke, end de fle fte andre mennefkeliae Samfund i bin Tid. da Verden var en ,,iordilk Jammekdal«. Det Follelivsbillede, der udsoldedes Paa Torvet, havde aanlke viit de enaelsse Udvandreres dnstre Farbe tone, araat i araat, brnnt i bnknt, fort i fort —- men det aplivedes dog bist an lier af lidt mere bragede For-ver Lidt aiiides for iia felv stod en Flok Jndianem isøkte de vildes ejendannneliae Højtidsdragt af forskelligt fak vede Dnreflind aa Wamvnmbaslter og Fjerprydelser. Te var bemalede med rede oa aule Lerfakver ag var be vkebnede med Vne oa Pil oa Spnd nied Eteiispids. Lver des-es Anfiater var der udbredt ien iaa urotlelig Alver, at felv Pukitanerne lunde ille ovemaa dein i faa Henieende Men det vildefie Syn paa Tokvet var ilke Indiana-ne det var nogle Søfolk —- af Vesastnins gen paa det lndamerikanike Skib, — der liavde iaaet Landlov for at se paa Feitdagens Morstad Tet var nogle Fore, der ilke faa meget blsdspdne nd. Sol btaendte Ansiater havde de oa kene Vildiiiandsstasg. Der-es koste, vide Vukfer blev boldt lannnen om Midien ved AdjaOlp af deres Weiter-, livis Spcende afte var en Plade af maslivt Guld: i Bceltet bar de altid en lang Knie, oa nogle ai dem tilliae et Svcerd Under dereö beedlknaaede Panamaliatte funklede et Par Øjne, der ielv nn, da Hnmsket stod paa Lustighed, bavde et vildt, brutalt Pia-a. De overtraadte uden ringeite Fryat alle de Simineliabeds Realeey fam alle andre Fall i Kolonien havde at rette lig eitel-. De eng Tobak lige for Naser as Volk-enden —- det stulde baee have været en Vyens Falk, ban flnlde nak viere kommet til at bade en Sbilling blat for et enefte Trag. — Der kan laaledes nkevpe vcere nagen Tvivl om, at Belastninaen vaa dette Stil-, slsnt den vel inatere stod over end under Gennemlnittet ai ,,Mokal« til Ses, — havde giort sia skyldia i en Meile Plnndrinass oa Opera ningstoq imod Spanier-ne oa avbkaat laa manae ai de teg Handelslkiba at de alle lam en i vake Daae vilde viere endt i Galgen. Men den, der havde levei som Ein-ever en Tit-. kunde io give Haandterinqen op oq blivc et midsmatiat, retskafsent Menneske paa Lands-Jedem oq der var ingen Fake sor, at man as Hensnn til bang tidiiaeke Lobi-ba ne skusdcs bettaate bam som en mindre beldiq Person at indlade siq med. Det vakte detsot heller ikke nogen Forbavsclse ellet noqu Uvillie, at en saa aqtbak Vnens Homer som gamle Roger Cbillingworth kom qaacnde sra Gaben ud paa Torvet samtnen med Kaptajnen paa det omtalte mindre paalidelige Stil-, med hvem ban talte sortroligt. —- Nrevnte Kaptain var uden Sammenligi ninq den slotteste vq djætveste Skikkelse as alle paa Tot-ver Han bar et Utal af Sickebaand rundt paa sine Mel-den ban bavde en Guldttesse om sin Hat, som ydermete var pkydet nie-d en Ida-de af massin Guid og stadset op med en Find Han bat Sonst ved sin Side og i Banden havde ban et Ar eftet et Kaardcst-d: inen ester den Maade, hvorvan han bavde redt sit Haar, maatte man tro, at han snakest var stolt as Acker Kaptainen bsd Fawel til Lassen, dtev onikring paa Tot-vest, hvor Este-: Pwnne stod: han gensendte hende og nimm-note tm ulotwvct tu ncndcc Der var 1 Meg len et lille tomt Mellmnrnm tncllcm Eiter og Vycns Befollnitm, felv pan on Tag fom dcnnc ou pcm et of fcsntliat -Zt(-d: dcst lunde vaskcs cn laadan Tfkvngch at Full barsch Albumtcs ind i hinandcns Sidcbcm mcn omkrina Este-r var disk altid en ljllts tom Krebs-, en Sloqs Trnllckked6, out man vil J dette Tilsasldc traf dct fig nu meaet holdigt: tlti denn-d blev dcst muliut for Ein-r on Stimmen at talc samtnen, udcn at andre kundi- nvfanqe Otdcne. Og laa ftor cn Forandring var der i lemt af disfc fyv Aar slkt mod Hensmt til Eiter-s Ovid-man at fclv den most jomfrunallle Pin selv den most isnende koste Kone i den ganflc By kundz ikke have tilladt flg at talc alone med denne Mond udvn at risitercs Folkclnal. Mcn Eiter lande. »Ze- dct var nn dist, lille Fruc,« meldtc Stimmen, »nt im kommt-r not til at lim- til Oovmostmsn um at gan- mdmt en Mir i Stand forudcsn de tre, sont De brüllte- Jeg man tiqtignok Hat-, at dcnms her Gang risikmsr vi itle at san Elstlum ollcr Tusntz midmnst, for fe, nu bar vi jo baadc vor cum Slibslasge og den stemmcde Doktor-, saa det kan nok lautete gaa lau galt at de propper for weget as den-s Kram l os. At tasnke ftg enbdal —- laadan en Buan Apofekcsrraavlso, som ni· hat om Vord, —- jeg hat ragst mig det til fra en spanik Skude.« »Wind mener De,« spurgte Eiter oa spat- at fkjulc sin ForstrællelJQ »Gut De faqet en Passagcr more-P« »Ja visi, ja, ved De ikke dess« raubte Skippercn. »Du et bein, den her Me, Thilllngworth kalder bcm fla: brm hat nu fat stg l Dovedch at han vtl llaa Filsefkab used pag mit Fort-L Ren det maa De da have vldst, lille Inte, for ban statt, at han hsrer mcd til iet andre oq a en urimells qod Von as ham den enden Gerte day-, lon- ek reget uklar med de sowie Witwe-Mk " »Mus- ts, dtt et III-set sandt, de er rlsttq qode Jenas-X M suec oq lob fom latet, Mut hun var N lau-M as M. »so hat io Man Ioet cause M-« " «msiiamwøiemve»m«mk ,detstrd-Uttdmydetftelldsqtttal M III-MADE XXIL De ginge ftem paa Rad — l del-es Mast og Valdr. — Forinden Efter kunde naa at samle sine Tankcr og overveje, hvad der nu var det bedste at gere, efter at Sagen var kommet til at stille fis saa ganske anderledes ugunftigt, —- hørte man Militcermusit tmslte op ad en Sidegade og nasrmc fig Torvet. Dette var e tVidnes bytd om, at nu lom Processionen af Einbedsmcend og Vyens delvife Borgere for at overveere den højtidelige Festgndstjenefte i Kirkem bvor Pastor Dinnnesdale fluli de prædike. . Lidt eftet viste de forreste Rcekker Tig. De kom langfomt og værdigt nmrcherende, svingende am Hier net og stred frein tvcrrs over Torvet. Det var Musik ken. Den onifattede en broget Mangfoldighed af Jn· strnmenter, der maafke ikke lød tigtig godt sammen og nwppe heller blev spillet Videre d1)gtigt, — nien den gjorde den Gaum fotn al Militwrmusil skal gøre lige fra en enlig Klarinet ng en Etortrumme til et vaeldigt Drkester, — neinlig den: at fastte i Stemning og i Trit, løfte Eindene — sprede Wank- og festliqt Stier. Lille Verul gan sig fttnks til at klappe i Hasnderne. Diese brusende Halse, dicife lnrldiae Vølger af Toner, — bun svcrlgede deri, lnm lud fig basre oppe deraf, viljeløst betagt-n Men san kont lntn lige tned et tildage igen til denne Vordem thi nu lom Soldaterne, Naskke efter Naskla Geled efter Geled, —- det var LOiresvags ten. Der var LUS, Have as LUS, gniitrende, glittende, sittende Los-: Salskinnet lientede det alt samtnen frem. Frn Hielm og im Harnift im Panier oq Plade, fm Klingen og im flatelige Hellelsard -s— jo, Eulen skulde nok liente det alt samtnen. Fra Smal, fra Guld, fra Kobber oq fra Solv, fra vejende Fierbnste og fra duvende Siandarder, —— —— allein-ds- sra, lwor Los havde gemt fla, bentede Solskinnet det frem igen. Ja, der var Lys til lille Vekyll Men tro blot ilke, at den Del of Procesfionem der stred fretn paa Tokvet bog efter Soldateknes flotte Nerl ker, —- at det ikke var noget at se paal Jo, det var Sta tens de højefte Entbedsmænd fra Guvernøren og nedef ter; det var alle de vwrdige, velvise Fcedre af Byens Raad; det var de Heu-er Vorgertnænd, satte, aatbara lovlydige Mænd, der frygtede Gud og lød hans Ord. Det var de gode velbaarne Herren hvem Folcet ydede den tilbsrlige Ærefrkmt oa smn vel rettelia var det vwrdx tlii Hin-Englands Historie viser, at i Nsdens Stund lioldt de Stand, disfe Mirnd med de barste An sigter og den maafle noget fnasvre, men oprigtige Tan kegang, sont en wolle-lich llippefaft Mut reernede de nu det nnge Hjemlands Frihed, Ære og Net. J de naeftfslgende Raslker kom Geistligliedem hvis Stilling i bine Tage var saare forlkellig fra nu. For det bellige Embedes Slyld, lwis Tfenere de var, — for det evtge Livs Ord, lom de var lat til at forknnde, — med andre Ord for alt det, de bavde at bringe, for alt det, de bavde at vastncn og for alt det, de laa at sige var bleven et foelless Stnnbol paa, —— for alt dettesthnld slcenlede Hin-Englands Foll, fra den befefte til den laveste, dem en nbetinaet Tillid, Ækbødiabed, ja, man lunde nieste sige: Ækefrnat Alle de, der ftod og laa til, var enige am, at aldrig i al den Tid Paltor Dimmesdale bavde boet i Nnbngs den, bavde han let saa stasrl, laa freidig og laa vierdig nd lom vaa denne Dag. Med faste Trin stred ban fkem i Processionen, og lnft maatte mon tro, at det Sind vat, der asspejlede sig i hans Aalyn. Det var ille de ganile, vaklende Trin, det var ikte den sammens lnnlne Stillelle, —- og der var ingen Haand lnnget i mod Hiertet Saa man nsjere til, sik man dog det Jndtrnl, at Ptæltens laa forbavlende Styrle og Mod i Daa ikke var af legemlig Akt, men randt fra et aandeligt, fjæleligt Kildelpkinq. Og doa lnntes han« Sle at vcere langt, langt dorte: den lnntes at drage freniad i et bøjtidcligt Optog, —- men fiel-nd fjernt herfka i Tanlernes uendeliqe Werden Efter Prnnne stod oa ltirrede stift paa Præsten. Der laade lia loin en knngende Sorgtynalel over ben de: bvorfra den kom, oa as lwillen Grund, vidste lnm ille ret, —- det llnlde da viere. for-di han i Dag ltmtes at viere laa nendelig lanat borte fra hende: lnm bavde laa litlert troet, at et enefte kort Genkendellens Vlik vilde slnve fra bans Øfne til bendes, fra bendes til hang. Hun mindedes den lnnckte Skov oa Mode-siedet dernde, —- det Sted, der vidste at formelle en underfnld LIndoin om Enfonibed on Flvide, men oglaa om Tro slabsord og Kærligliedslnlle: bun mindedes den gamle Max-licens, lmor de sad Haand i Oaand de to, og talte saa manaen en Sorgensi Tale, men oq de Kasrlialsedens dybe, dejliqe Ord, der aldrig lan d-, —- mend Melkens tislende Bande nynnede sin eviae Veniodssaim. Aals, hin sidste Gang, de sad samtnen der, da troede bun, at de sandt l)inauden, at de ret naaede srem til at sorstaa l)inanden, —-—— lmn snntesrs da i alt Fald, at bun da sor stod lsamj tlii lmn lsavde set ind i lmer en Lønkraq as bans Oserte - Var det da virleliq den sannue Mand, —— den samme. sont liin Knale raabte til liende i Tod sens Anast: »Juki viere da du min Ihn-tin raad Iitia, led inig — —!« Omi lncide slet jfle lende bunt igen Den prasqtiqe, ranke Stille-lieu sont ais der med lus tet Hoved oq klare straalende Tini-: ban, oin lwiss Stil lelse Tonebisluerne svksbte sin, ret sont en Huldest til det Niadoinijvasld as Kundslab, Kendskab oa Slønhed, der sprudlede i bang riae, varme Hjerte —- —— —- var det hamf san syntes saa sjern sra liende, uovnaaelia, iitilaasimisliq. Da dag, livor var hun stolt as ham, stolt as den Kcerliqlied, lnm skasnlede hom, siolt as det sor bviltet hnn bavde bodet saa haardtl Men Kvindes naturen i Eiter kunde liqesom ille riqtia tilgive hom, at han saa suldsteendig evnede at vcere siq selv der, hvor lian nu vandrede, ined saa qod en Net, med saa rig naturlig Værdighed, — det var, ligesom om han der ved trat sig bort sra heade. Ja, bun vidste saa vel, at det vilde han ikke, hnn stolede paa hans Ord, men hun var stinqu over-, at han tunde væte saa stærk, saa W, saa myndig uden heade: og over, at noaet kunde optaqe hom, sylde hem, eje alle hans Evner oq Kræstetn udcn heade. Da Processionen havde taqet Sæde i Kirkem hvok der i Fotvesen besandt sig en tqlktq Pia-nahm saa at der nu umuliqt kunde tmnmes slere, tog Gudstienesten stn Vesmidelse Jndqangsbtnnen blev last, Salmesang oq Iællesbtn Mhde htnanden i Overenstemmclse med Putittmekscksns Wul, vq outside-! bestes Mot Dimmesdale den Mkestoh sta dritten lieu tm karn mmmietuwipkwsmmmw Muse-. miniaswsozmimmm Mtmtkkewscewssdsislllthuuenntmodi staaelig Trang til at blive der i Nærheden. Sau stil lede hun sig hen ved det gamle Skasot, paa hvis Tin de Gabestokken knejste; derfra lunde hun vel ikke høre Prasdikenen saaledes, at hun kunde opfatte den som en Tale, men Ordenes sortløbende Klange kunde naa ud til hende som en svag rislende Tonestrøn1, der hcevede og scenkede sig i Overensstemmelse med den rige Modu lation, der var ejendoinnielig sor Prmstens skønne Røsi. Selv om en Till)ører ikle sattede det Sprcg, Prcesten talte i, lunde han ikke undgaa at føle sig dybt grebet, — ja, stundom belt betaget as Stenmingsbølger, som stigende og synkende, brusende, dirrende, stormsuldt skummende, svagt vuggende, ——— voeldede nd as den unge Præsts Hier-te som en Nest, der kunde tale baade i er og igennem Ord. Ester stod ubevcegelig sont hugget i Sten ved Ska sottets Fed, niedens Stemmen derinde sra lud nd til l)ende, den ensomme. den grasnseløst fattige Maasse denne Time, niedensi Prcedikenen varede, var hendes Livs svasreste; Inanske den bitreste, men silkerligt var den hendes rigeste. « Jlke et Ord as Prcedikenen kunde hnn opfange, men dog hørte og sorstod hun alt, hde han sagde. Jkke en, —- selv den allersvageste, — Bevcegelse i Tonevwldet undgik hende, og dersor kendte bun saa grant, at nu gav ljan sig selv. Jmidlertid hande Bekyl løbet omkring paa Torvet, en Genstand for manges Vlikle, dels beundrende, dels sorbavsede —- ja, sorars gede. Da koni Kaptajnen ska Bristolsluden gaaende, han, som liavde talt med Eiter Prynne; ogsaa hans Opmcerksomhed sangedes as Beryls scere Skønhed, og han sagte spøgende at fange hende og kysse bende: men han lom snart til at indse, at han knnde lige saa lidt fange Veer som gribe en Kolibri i Flugten Saa tog han Guldkceden as sin Hat og kastede den hen til Var net. Vernl laqu den dobbelt om sin Sol-Z on sit Bryst og ordnede den der san kvikt og graciøst, at den syntes just nt bsre til der. »Ein Mor er jo den Kone der med det luerøde Bogstnv paa Brustri, ikke7« spurgte saa Monden, »vil du gaa hen og —- bringe bende en Vesked sra mig?« »Tet konnner an vna, htmd det er for en Vesked,« svatede Bei-til »Jo, — sig til bende,« sagde Kaptajnem ,,jeg talte just nu iaen med hom, den gamle, skumle, skulende Kvaksnlver, og ban sagde, at han skulde nok selv sørge sot at saa hom, sin Ven, —- den Herre, din Moder not ved Vesked om —- med sig om Bord, saa behøver din Moder ilke at tage sig as andre end sig selv og dia Kan du ta og rende ben oa sige det til bende, din lille chevletss.« »Im et flet ingcn Tjwveletøs,« raubte Veryl og gjorde en nwsvis Grimasse: »hvis du skældet mig nd, saa stal »den Slcmme« komme efter dig og blasses paa dit Skib med rigtig gruelig Befr.« Derefter løb Bat-net hen til sin Moder og fortalte heade, lwnd Stipperen bavde sagt. Efterö Karakters ftykke var ved at briste, med en beundringsvcrrdig Uds holdenhed bavde bun beharrt Modet indtil denne Stund. Men nu faa bun midt i Udgangen af den Labyrint, hun san lcenac bavde vandret i, midt i den Port, gennem hvillen hun san fast bavde baabet, at de fkulde vandre nd og ncm Fribedens Land, —- det disk-, uofvendelige, skasbnetunqe Forbaer ftikke sit qrincnde, badetulde, skadefro Ansiat frem. Saa ftod da Efter der paa Torvcpladfon, afsides fka Folkemerngdem paa Stamme-us Steh med Skænds selsmasrket paa sit Vryst. Oq Præsten ftod paa sin Pmdikcftol under Kitkens Hvaslu mens alles Øjne op løfthdcs til hom. og Hierterne blev lodt km for bann. Eiter —- og Præstenl Oa tut-de vol noqet Mennoske i dennc Stnnd tænke den Tand-, at det famme Skændfelsmærke bmsndte vaa de tvende? XXUL Dct qlpdendc chn bliver fyaligt for alt Falken Otnsidek sdrsnnnmede den veltalende Rest, der saa streckt havde grebet den lnttende Stark-, at de: var, sum om Hier-lerne duner upad og bakeis nd over de lsrnsens de Bande Et Liedlik herstede den dndeste Still)ek, — sont lmvde en Itennne lndt, inin LIcnndiginsd vnr sra oven as. Sna reiste der sig en sung Zwi, sont us nmns ge lnsisfende Jtennner. en bald dannpet Um, sont as Tillmrem der lmr vceret henrevne, bet(1gne, —- og nn er ved at finde Bei tilbage til sig selts, nten nsiktert — tøvende, —- fordi de fnn lidt efter lidt ennek at frinøke sig srn den saslleö Stennnnncxbølgm sum hat tnget dem fnnqen Endnn et LiebliL —— san begnndte Fels at strønnne nd ad Kikkedørene. Dernde i det srie sandt de Ord for del-es »An-geist rinn. Waden oq Tokvet soknnslig nenlød as lnttek Lev taler over Prassten Tillmrerne Hunde ikke lade viere at sorinslle lmemndre ont det eller det, sont Prwften havde sagt, —— skønt de jo selv hnvde hart det og san ledes kendte det meget bedre, end de nn knnde gentnge det ellek san det gentaqet indbnkdes itnellm sig. Men dekotn var de alle enige, at aldrig sorben bovde der lydt et Vidneslmrd saa ophejet, saa herliqen gennems tkkengt As lsellig Visdom som dette i Dag; innen Zinde tilsorn lmvde Gnds Aand med saadan nimodstaaelia Vaslde talt til dem gennem et skrsbeligt Menneskes Mund. Man lmvde tydeligt sornunnnet, at Massen sra det hsje dalede ned over hom, opsyldte hom, rev ham med sia burt sra den skrevne Prasdiken von Lassennlteih — og indgav ham en Nigdom as Væld og Trinken en Gave til lmm selv saa vel som til Menighcden Hang Emne havde været Forholdet mellem Gnds Nige og de jordiske Niqer, med særligt Henblik paa det nne Eng land, smn de var ved at bvgge op hernde i Urskovens Vidder. Og da ban ncermede sig Taleng Stumm var han bleven syldt as en Prosetiens Aand, der betog ham saa ganske som i Israels Dage Proseterne as Her rens Hug, naar de talte, estersom Aanden bød dem: men med den stote Feststel, at medens der sra Zijjon havde lndt Tugtens Okd og Gud Herrens Strassedoms me over dei utro Fell, — var det blevet ham beskikket at sorjeette Herren- det uye Postens Fell en herlig, velsignet Freie-Mk Ren kenne-n bete han« Tale havde man kunnet htt- en ·M- svtstmig Understrsm as Be im, de- siaeknqt kizm Im- W var-Wen- m smnt at MM WIM Ik sa, Usesom de hat-de html sae- ksh M Inn W dem indeiliqt san shoukkkeknudewdedeukdm Um over still missen fra dem, — og nu havde han W en W Forudfølelse af, at han om en liden Stuud M ds, og deres Hierter var bebt-bebe Denne deres M at Prcesten stod paa Grænsefkellet mellem her og FMGQ havde for-get hanc- Tales Virkekraft: det tyktes dem ret. sont om en salig, frelst Sjcel paa fin Flugt mod Himleus luse Land i et sidfte Nu havde bredt sine ftraalende Vinger ud over dem —- saa de dvælede under hanc Vingers Skyaae —- og fkænket dem en sidfte Gyldenhsst af det evige Livs Ord. Saaledes var det altsaa komme-i dertil for Pastot Timmessdale —- som det i Reglen gør en Gang for hvert Metmeske, om end dette førft senere hen blivet sia det bevidst —— at ban havde naaet sit Livs Heide punlt. Sau stod i denne Stund paa den sverste Tin de, lmortil rige Rand-Hemmt arundig Lcerdom, begejstret Vestalenbed og uplettet Ny for Levneds Renbed kunde lneve en Kirkeus Tjener i NyiEnalands førfte Tib, — en Tid, da allerede dette, at en Mand var Prceft, i os for fia ftillede bam paa en opbsjet Plads. Saa vidt var denne Mand altfaa naaet, da han efter Gudstjenes steiZ Zlntninq sank ned paa Bedeskamlen og bøjede sit trastte Vom-d, — — men uden for ved Skammens Sted med Nabestokken ftod Elter. Og det røde Meerke flatnmede paa bendes Brny Ved Kirfens lldaana lød atter Tropeternes Skings ren aa det taktfaste Fodslag af Soldaterne, der skulde marchere i Spidsen for Processionen hen til Raadhus fet, lmor Jestiviteterne fkulde assluttes med en officiel Middag. Liaesom før kam de gaaende, alle disfe statelige Skikkelser, Vyens vwrdige Fasdm LErbødigt veg Falk til beage Siden faa der blev rmnmelig Plads for Pro cess-sinnen. der droa frem Stridt for Slridt: Guvernsi ren, Naadsherrerne, Entbedsmwndene, Menighedens Wldste de lmjasrucvrdige Herrens Tjenere, ag alle de andre bøie Oerrer og unselige Mcend. Da det hele Optoa var naaet nd paa Torvet, blev det hilft med hsje Huldeftraad Derinde i Kirlen havde man haft svætt nok ved at holde Begejstringens Udbrud tilbaqe, — men herude i det fri, her maatte det frem og ftige brusends op imod Asuds klare Himmelhvwlv. Aldrig ftlr havdc der tm NniEnalands Jokd l)wvet sig et Hyldestraab Tom dette, oa aldrig bavde der paa illa-Englands Jord staa et en Mand, bvem større Hæder blev skcenket end denue Prwft i denne Stund. ..-"· Da han? «k Lande der fia mon ikke en Straalekrans om baut Dom-öl- Vehøvcch man egentlig hans Fødder at tros de Jordens Stim? Kunde ban ikke bæres paa Aandent ftcrrke Vinaer, liqefom ban bares oppe of deres Tillid on Kasrligbed2 Esterbaanden som Række efter Række af Process-sinnen fkred fremad, vendte alles Oer sii mod Brut-sten, alt som han kom ncet nok til, at man . knnde steer bans Anfigtstrash Da ftilnede Mccngdens glade Raub og blev til cengstelig Hviskem fremkaldt vck Synet af bans dødsmærkede Skikkelle Hvor faa han dog bleg oa svag ud, —- just i Dag, en Dag rig pas Seit for hom. Hans Styrke, eller rettere sagt: den Aandens vceldige Kraft, sont havde holdt ham oppe faa lwnae, at ban kunde naa at forknnde det ham bettoede Guds Ord, eftersom Aanden qav bam at udliae. — des Kraft var veaet fra ham nu, da han med Trostab havde fuldført sin Tjenefte. Den Glød, de nys havde set llge i hans Aasyn, var slukt lig den sidste Flamme i et uds bwendt Baal. Hans Anligt bar Dsdens Præq met end Livets: oa more lig en død end en levende vaklede Von kraftesløs srcmad, — tbi fremad vilde ban, og der for fegnedc han ikle. — En of bang Præftebrødre — det var den gamle ærvasrdige Paftor Willen — lagde erke til bans Tilstand og ilte ben for at støtte band Med bwvende Lasbexy men bestemt asslog Paftor Dirn mesdale at modtage den gamle Monds Arm. Hat vedblcv at gan, — fremad, — fremad, —- ban mindeds ganske om et lille Bat-m der anspasnder sig af al sin Eb ne for med sine nimmt-, vallende Trin at vinde frem til Mode-es aabne Favm mod hvilke dets Øfne uftai vendt lügen . z» »Ist-sum Nu — nu — et Par sidfte svage Skridt — og hatt stod liac over for Skafottct, Skampladlcn, der, hvok Este-r Prmme bavdcs ftaaet til Spe oa Spat, vkisgiven alles foraatvliae Blika —- bin Moraonitund for længa lasngc fiden, na«doa rt Sim, dar aldriq var fvundest bem af Mindc i hole dcnno qrniuldcs Tid fiden da. Og fe! —- ——-nu ftod Eiter disr mod lillc Verul Und Satmdm —- Jkamtmncst flammpdc Vaa Vmitht Her lslrv linn staat-»den Musian spillede videtr. en vanmøss Nimmt-O til lwis Toner Procossioneu dtoq ironi, —--- de kaldtks oglaa ad ham, —- kaldte bam til Rest nq Aste ----: nusn lust. iuit her blcv lian fmaondpl Msllinqbarm sum mod Vetomring bade iagttagä bam, farlod nn sin Plads i Process-sinnen on aik lieu til Paitor Mannes-Mich sum øjcsnlnnliat Var links vcd at leanc am. Mut der kam et Udtrnk i Prwftcnss Øinz soni fil Kindern-km til at viae tilbaqe, skønt ban ellerc ikkc var den Mand, dcsr adlad ot Mik. Falk faa imids lortid til, midrcsndc oa betagan De nimm-, at Privstrns lcqtsmliao Kraftcssløsbcsd var ikktm en Fale af m ist Vidnosrilmrd am, at Aandons Kraft inldkonnmss i hans Skrøboliabcd. Hnn vcndte fia imod Skammens Plads. bredte Armcne ud oa fagdm »Ein-n kam herbe-n til migl Oq du, Befol, konn, min lille Pige.« Dcst var et saslsomt Blit, hvormed ban laa paa dem. — et Vlik som et døende Mennelkes: men der var tilli ae noaet paa en Gang smt oa feirsstolt deri. Bat-tust ilte bon til bam mcd sine eiendommelige, lette Fied, — oa kroftcsch sinc- Arme otii bans Kna-. Ogiaa Eiter mus mcdcs lia, men lanalomt, lom om noget tvang hende der til tvasrt mod bendeg Vilie, og da him omtrent var Ica et hen til bam, standiede hun. J dette Øjeblik Ins-d den gamle Roger Wus worth frem igennem Trcenglelen, —- han lignede et Markets Uaand, der iler til for at hindre sit Offer in at frigsre lia. Gan greb Præften i Armen oq W de: »Men Menneske doq, hvab et det, du hat i M . — det er jo Banvidl Lad den Kone gaa igenl Ins det Bat-n vækl Dei stal not blive qodt alt sama-us M bog ill- Smudg paa bin equ Urs- lsa du sat- is Bunds lom en vanæret Maul-. India- lHtm ieq ga. Eva vil da vel ists Muse des billige W anry « "