Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (June 6, 1905)
Konten Udventismen (As P. S. Vig.) t" (Fortsnt.) R. Adventisterne got det til Synd, som isølge Stets ten itte er Synd, f. Ets. det itte at holde den jsdiste Sabbat, ng itte at ovethttlde de jpdisle Spiselove. Pan Grund nf, at Kirten i Anrtnsinder itle hat holdt den jss diste Sabbat, nntlnger Adventistetne den for at vcere frafalden. Lg den, der tender noget til Adventisterne i Pratsis, ded, at det staat sot dem som Hovedsynden, ille at holde, hvad de talder Sabbat. Sanledes got de det til Synd, som isølge Sttisten Elle et det; thi Sabbnten, saa Vel som nlle andre Stygger as de tillomtnende GddetW er opsnldt i Kristtts. Men paa den nnden Side regnet( de ilte det svr Synd, sont Sltiften talder saaledes, nein-; lin den nntntliae Fordcetvel«se, den medsodte Syndighedp Fotant sot den tristne Kirte o. s. d» »r. s. v. —- Pan denne Mande og med denne deteg Late.bringet de tun Forvitrina iblandt ensoldige Mennester og Fotdærvelse blandt der-es Tilbcengete, idet de serer dein ind i en salst Retsatdighed, leerer dem, at det et den højeste Dyd at holde Sabbat vg lanne Øte til de falsle Profeter ca Prosetinder a. s. v» o. s. V. Et Tra- as den Slags tan nntnla beste gode Ftuatet lwetten for Tid ellet Evinhed Naar der nlligevel findes mnnae alrmrlige og agtveetdige Mcnnester casaa blandt Addentistetne, san et dette san lanat fta nt date et Vediås Pan Adventismens Sandbed, at nxcn Ineaet met-: man stac, nt saadanne et de, itke fotdi re et Yldtentister, inen tilttods detfor. st. Men sont Addentistetne ille ded, bdad Zynd et, sanledeg ded de liellet itte, lzdad Ftelse er. TbE dilde man sperrte dem: l)dorsor lom Jesus Kristns til Verden? san tsilde de ttel not, ovetsladist set, svate med den helline Zttist: Hnn loin for at stelse os sra Fortabelsen on spre skiz— tilbane til Zantfnnd med Stud, at vi tan have et eviat Liv tsch. ·«’., 16"). Men det er heller tun paa Oder finden, at de er enine med den helliae Sktist. Thi egentlig latet Addentisterne, at Kristns lont til Verden sot at besri dem, som tret paa kam, fta at blZVe tilintetajotte paa den ndetste Dag, altsna ftn en endelin Pine, en Stras, sont faar Ende. Hnn tom altsan itte sot at stelse Mennester sra en uendelig Inte, en uendelia Stras, et evigt Onde, inen tnn sta nonet, som, oni det end innasle Vater lcenge, den sank Ende. Man tnaa med Fornnvselse spørget Hdotsot stnlde der da en evig Person, som er bande Gnd og Mand, til, for at ndføte dette? Og hvotsor slulde ban lide uendelig ttval on Pine for at frelse os fta det, som doa alliaevel vilde san Ende? —- Kristns hat da itle dtaat et eviat Oster, en evia Forlnsninxn bestiet os stn en edin ffottabelsex tln en saadnn finde-S jo Ette. Nej, Fort-»t l«elsen faar Ende tilsidst, staet Adventisterne. Jlden aaat nd enanna, Orinen dar alligeveU Sandelig: den, sont itte tnn se, at en saadan Leere lenet tned Kristendomtnens Gtun'drold: Kristi Fotsoninn, lian man txt-re mete end blind. Kristns hat tnn stelst os fta noact endelint, det et de: bele: thi der er intet evigt Helvede til. its. Lin Faren ved itle at tto paa Kristns, er allsei vel itte san stor, som det tnnde se nd til. Nscgle paastaat, at alle bliver stelste entrang nlligevel. Lg Adventisterne latet os, nt den støtste Inte, der tan date ved det, et, at man tomtner til at btcende til en Tid, inen Jlden gaat ud, eren det, sinnt Jesus mer end en Gang hat sagt det modsntte; tl)i Adventistetne sortnnder det stdste Nnadens Bndst·ab, on de ved bedst Bested; thi Oplngninaen et nu dlenen stotte, Rundslnben ntnnnsoldia. -—- »et hat tigtiai not hidtil dastet Kirtens Tto og Lære, at den, sont for stnder den evkae Ftelse, som et i Kristh, han blivet derved stylria i evia Fortabelsc Men Adventistetne letter vä, at Fettabelsen et netop ilte entg; thi den saar Ende, dg det, der saat Ende, et netop itte evig i egentlia Forstnnd La pna denne Mande sortnnder de et Evangelium for Stutte, san tet som jeg tnn se. Te nedbtydet den natur liae Religion, den nntntliae Ftygt sot Strassen, som sel aet med Synden Adventismens Aand et dersok en Let scetdighedenä Aand, otn den end not san meaet smyttet stg med en paatngen Alt-on Jo mete denne Aand snnt Mngt i Foltet, desto vætte blivet det, sordi den alligevel annr under Gndeligheds Stin 11. Da ssdm det et med Adventistnen, at den itte red, hvnd Ftelse er, nnat Talen er am, tyvnd Kristus er kommen nt stelse os sta, snaledes et det ogsna, nnar Sporgsmanlet bliver -om, hvnd vi ded Trer pnn Kristns srelses til. Pan Ovetslnden tnn det se nd til, nt de et enige med Bibelen, idet de siger, at vi ved Troen pan Kristus sank itte blot Syndetnes Fotlndelse, men ogsan det evige Liv. Men det er heller tun pnn Oversladen, nt de her er enige med Stristen. De latet jo netnlin, at Menneslet itte er slabt udedeligt; men at Udødeligheden er en Gam, som Mennestet tun snnr Del i ved Troen pnn Kristus. Dette synes jo nu san meget sromt, pænt og tigtigt sagt. Men hvnd sblivet Folgen hetast Sont en hvet tnn se, bliver Folgen, nt Mennestet i Kristsug snat Del i det, sont det itte oprindeligt var findt til. Deritndd er det Stristens og Kirkens tlnre Leere, at Kristus er tomtnen sor at svelse det sortnbte, for nt hin-we Menneslet til det, som det hnr tnbt ved Styndem nemlig Samsund med Gud og det evige Liv; ttlsi Mennestet var oprindelig i Samsund med Gud on hnvde det evige Liv. Dei er netop der-sah nt Was med Rette duldet vor Frelser, fordi hnn sseee os ticbage til det, vt hnvde inbt t Adam. Men et det nu snnledes, nt Mennestet itte vnt stnbt udtdeltgt, men Udsdecigheden snns tun t Miste-T snn folget bei-s med Obst-ewigen nt Mist-us itte bringet Mennestet det, som det optindeltg vnr findt til, tnen neiget sanfte nndet. Og dee sflget videre dems, at Fressen ttte bestem i en Gewettelse sog puldendelse ns det optindeltge, men at den derimod besinnt t en Besenstptnndrtnn san Meinte stet idltm tust ganste endet. necet vosentltg nndet, end det speiset-eng var stth til. Ultsnn er Feelsen itte blot overnatutlig, som alle Kristne sit stge, men den er tillige unaturltg, isplge AdventW Late, stttdende itnod Mennestets oprtndelige Natur. Men at sandnn Leere er t nbsnlut Modstrid med den heilige Strist, heb-ver intet Mit — Dette fnnr i denne Sammenhceng viere not otn denne Sag. Deren otn den bettngede Udtdeltglted stnl vt ntter komme tilbage til, idet vi betragter Adventistetnes Leere om Mennestet, Dir-den «og Opstandelsen. D. Adventismens Leere- om ZNennesket, Vøden og Opstnndelsen. 1. J deres Leere om Menneslet er Adventistetne Materialister. Deres lærde Teolog, Or. Matteson give: tilstrætlelig Oplysning i san Henseende. As den Masse Paus, han disler op med i sit Strift: »Liv og Us-ortrcente lighed«, -sremgnar, at Menneslet er egentlig det sannne sont Legemet. Lg Sjscelen er, nanr der stal tales rent nd, en vis Egenstab ved Lenemet, nemlig den, at den gar Legemet lebende. Deksor tnldes Sjcelen »L! i d«, men den er ille nogen Person; tlii det egentlig personlige er Lege met. Gud er snaledes, ifølge Adventismen en Person, fordi han har et Legeme, det samme er Tilfceldet med Jesus. Men da den Hellinaand ilte bar noget Leneme, er hnn heller itle egentlig nogen Person, som vi har set i det soreganende. Den, sont maasfe mener, nt jeg ber nor Adventisterne Uret, bedes lasse følnende Scrtninger, taarie as Or. Mattcsons nnførte Strist: »Vi hat tilstrckttelii bedist, at Sjnsl betenner Lin en Sind Livet er itle it færslilt Vaesen, men et abstratt Bestreb, som betenner en Tilstand. Toben, som er en ilJtodscetnkng til Lidet, er ilte en Person, inen en Tilstand, i bdillen Lidet herer op. Ennledes betenner Zødn, Glasde Zorn ikke Personen nsen en visi- Tilsiand Tersom rsn tænler, at Sjeelen eller Livet er et scerstilt Versen eller Person, san tnnde du lige san del talde Tsoden en Person. Tersom jeg spurgte bin cm Morgenen nnnr du steh op: bvor er Esøvnen nat-n den? snn svarer du: Eødnen er innen Zteds ganet Hen, Inen den er sorlsi, eller opliert Er du bedrøvet, on jin spørner din: lsdor er Glcrden aanet l)en? san svarer kn: littlasden er ilte en Person, men den er fernangen, en Sei-J lsar sisldt mit Eint-. Men dil dn da itle brune lkne san menen Ritnelinbed, naar du taler oin Zierlen cller Lin-It? Nnnr Menneslet der, da opbører Lidet. Ln selv naar der sortnlles os, nt Zielen nanr i Graden, san lnn det den ilte betegne andet, end at Zierlen eller Livet fotannr.« lLiv on llforlreentelinlsed, Eide 47.) 2. Altsaa: Sinlen er itte et særslilt Vielen seller Person, san lidt som Søvn, Glcrde, Sorg o. s. v. "«Jlllinedel oplyser Hr. Matteson os om, nt »Ein-l betenner en Person eller STabninn« lSide I?4«). Det man nltsaa isølne hnns enne Ord dnre en snlst Betennelse; thi Sjcelen er jo netop ilte en Person. Men det bliver vcerre endnn. .Hr. Matteson oplnser osJ om, at Ordet Ejæl sinsdes Bis-J Gange i den lselliae Strist lSide Mx og mangsoldige Gnnne sindes det baade i den dnnfte on ennelsle Bibel odersat »Person«. F. Els. 1 Mos. 46, 26—27; 5 Mes. 10, 22; Ap. Ger. 2, 41; Ezet 18, »t, o. s. v. — Det man yaltsnn varre en salst Oderscettelse: thi Zielen et netop itke en Person, men en Tilstand Tersor bot 1 Mos· 2, 7 lisølnc Matteson rettelin oderseettes sanledeg: »Da Gnd Herren liavde dannet Mennestet as Ztøv as Jsorden an blcrst Livets Aande i bang these-fe: og Mennestet b le v til e n le v e n de T i l s t a n d.« Matteson er meaet om sbdnaelin med at lade os didet ,,Tet var Elte en Pnrt if l-:nm, eller Aand inden i »dann der blev til en ledende Sjeel. Men det hele Menneste blev til en levende Sjcel« lSide MU· Altsna hele Menneslet blev til en levende Tilstand, ei adstratt Begreb; thi det er jo den enentlige Betydning as chrl A P. Ger. L, —41, maa dersor overseettes: »Da der lnndes den samme Tag til Menigheden henved tre Tnsinre Tilstande.« —— Sandelig, den, som ilte lan se, at en Leere, som man nøre Brnn as sandan Galslab for at naa sin Hensigt, man vcrre blind. Men di gaar videre. K. Terssom Adventisterne hnr Ret at det enentline Mennesle er Lenemet, saa følner jo derns, at Mennestet var til, set det sit nogen Ein-l eller Aand. Teile er da onsaa Adventifternes Opsattelse as 1 Mos. 2, 7. Herom siger He. Matteson: »Menneslet — det svikteline an egentlige Menneste -— blev dannet as Støv. Livets Annde er der« for ilte det egentlige Menneste, men noget, som blev seiet til, efter at Menneslet var dannet. Naar Gud ved sin lisvaivende Annds Kraft virtede Pan Mennestet on nav det Liv, san gjorde han det saaledes, at det tunde drage Rande-, on uden dette Aandedreet tnn hverten Mennesler ellet an leve« lSide 54). Af denne dybe Visdom frem gaar, nt det virtelige og egentlige Mennesle nltsaa er Men neslet uden Liv og Aande. Lio og Aande er der-for en Tilsøjelse til det virtelige og egentlige Mennesle. Vi, som nltsaa lever on nander nu, er virtelige Mennester med et Tillceg. Vittelige og egentlige Mennesier bliver vi nltsaa egentlig sørst, naar vi disk —- og itte tan drage Aande. De dpde er nltsaa de vikteliae og egentlige Mennesler. Hvot i den hellige Sttift staar nu egentlig det, nt Gud »Herren ssrst dannede det egentlige Mennesle — og saa si den søjede et Tillceg til, som synes at vcere meget væsentligt Som enhver tan se, staar der intet derom i 1 Mos. 2, 7. Der staat intet om, at det virtelige og egentlige Menneste jhar etsisteret noget eneste Dieblit uden Liv og Aande. »Der staat heller intet ocn, at Livets Aande er det snmnie som Aandedrcettet. Ast dette tan man læse i Adventister »nes Bogen men i Bibelen staat det i«kte. Derimod staat »der i ncwnte Sted besternt, at Mennestet bestaar nf 2 Dele jet Legeme, som er dannet as Gud, vg en Stiel, sont er »·ndblæst as Gut-. Og der staat ogisaa bestemt, at uden sSljælen et Legemet itte levendr. Og der staat i Bibelen sganste meget som, at dst er Sjcelen, og ttke Legemet, som ’g«r Mennestet ttl en Person, det vtl sige: til et selvbevidst Denser der kan vong bestutte sog udsore og deksot er an ssvntlig for sine hart-Minnen Jkle paa et eneste Steh i sStrtsten leeres, at Sjcklen er en Egenslalb ved Legemet eller len Ttlstand, hvoti Legemet befindet fig. Dette tan man lese t Avventsstemes Mr, men ttle i Bis-elen. st. th vt nu spiege: hvad er Livett Saa svavn vi: Livet et itte det samsme som Sjeelen. Men det naturltge Liv, det, som Mennestet hat tilfaelles med hele den levende Sabning, bestaar deri, at Sjael vg Legeme et seien-de, de to, som i Stabelsen til-ev sorenede til eet, hvils ten Enshed vi betegner med Nadnet Menneste (se 1 Mos. 2, 7). Men det aandelige Av, det egentltge mennesteltge Liv, det, som Dvret tkte kender ellee kan tende, bestaar ttte deri, at Legeme vg Stiel er sorenede, men dertmsod t, at Menmstet lever si Samfund med Gad. svsm er Livets Ktvde og Mo. Og det var til dette Liv, at Mennestet blev W, da det var dette Ltv, ssom Mennestet let-ede, l l er til detie Liv, at Mennesiet ved Trier paa Kristus bliver ført ind paany. Deri besiaar netop Frel·sen. Men nu leerer Skriften, at et Menneste kan niiste dei aandelige Liv og beholde det naturlige Liv, om end ikke i den Siytte og Renhed som i Begyndelsem Saciledes gii dei Adam: Han døde den aandelsige Ded, miitede det aandelige Liv i samme Øjeblik, som han ved Synden stilte sig sra Gub. Men diet naturlige Liv beholdt han i 980 Aar derefier, til han døde den legeinlige Ded, idei Sjcel og Legeme stil tes ad. Men Siriften lærer ogsaa, at et Mennesie ian smiste dei naturlige Liv og dog beholde det aandelige Liv, jnemlig Samsund med Geld Dei siger Jesus med klare Ord: »Im er Lpsiandelsen og Livet; hon, som tror paa mig, om han end der, stal han dog lede« (Joh. 11, 25). — 1Adveniifierne lcerer so, at et Menneske kan ilke leve uden at drage Rande. Men Jesus siger det modiaite. Thi Lilandedrætiet osphører ved den leaemlige Ded, men Livet entsørersitke dermed. « Dei er saaledes mer end klart, at Adveniisterne iike ded, hnad Mennestet er, eller hvad det eaenilige Lid er; ikdi for dem sindek deiie jo inn, l)vor der sindes Aandedrcei. Altsaa er dct eaentliae Lid afshængigi as den aimosfceriskc Luft, som omaiver denne vor Jord. Alisaa tan der extent lka inn ledes her. Ret lanat oder Jorden bliver det ifølge derei« Teori nniuliat at leve; ihi der lan inaen draae Wande. J Himlen vil det vcere aldeles umuligt at leve innre denne Tecri. Med andre Ord: ledentisterne sidder »:ned deresks Larre nni Mennesiei on Livei fast i den aller iraLseste Maierialisnie, som de med Vold oa Magi vil man-de lmade den belliae Strist on den liisine Kirle. ’ J. in som dei er med dereg Opfaiielse as Lidet, er dei daan med derei« Lake om Des-den. Teden bestaar ifølac Maiteson deri, at Livet, som er ; Einlen, foraoar, bliver til iniet -— og Legemei, dei egeni: lim, Direktika Mexmcske brika til Zum Saaredcs lydek bang- er: ,,.c)vad er Toben? Tet modsaite af Lkvei. il'ksls.1itelse af LiveL Hdad var det, som sinlde del? Lege met eilen-IF Nei, det var det hele Menneske. »Sial du dø Toden", er Bibel-Ins bsoastaveliae Ord. »Du« staat i Sie dei for Mennestei. Dei er dersor det samme, som om der sind: Mennestei sial des Dieben Jkle hans Haand eller Hoden eller Legeme eller Sle eller Aand diene-. Men Menneskei som et heit, med alt, hvad deriil deren Ted loaer fortasllers os, at dette Inaa itte svrstaas bogfiaveligt iihi dei sternmer iile med dereg Teori), men dei var en tre fold Død Menneskei døde i Synd da Odertrædelser, Le nemei gil iil Siedet igen, og Sjcelen niaatte lidse evig Pins, dersom Mennestet dedblev i Synden. Dei er med andre Ord: Dei egeniliqe oa virkelige «JJienneite, den udødelige Sjcel kan aldrig dø. Dette er intet andei end Mennesie paaf11n-d; thi Bibelen taler inaen Stedg om en trefcild Død, ellser en Tod som aldria dør« tEide 28—29i. — Navnlig tan da Sjcelen intei azøre efter Dis-den. Zaaledes siaer Or. Maiieson: ,,Mennesiet kan altsaa ilte se uden Øjne eller icenle uden Hierne Dersotn du alliae vel tror, at chelen lan se oa lsere og tænie efter Døden,· saa maa Gud have siabi andre Øjne, Toren, oa en anden Hierne o. s. r.« tside 4s)·). — »Man DisciPeL Hi. Christian er lige saa llog: »Men Sjcelen adsiili fra Leaemei ejer da vel neeppe Øjne, Tunge, Finare og andre Lemmer·' thans Bog Side 20). — Fil vi faa at vide, hvad Doden er? Ellers er det ille Or. Maiiesens Styld, for han Ved dei ikie. Døsden er Iilintetaøielse, Udslnllelse af Livei, oa Livei er Siec "len. —- Vi sial for nogle Dieblitle dvæle ved denne taabe: liae Leere-. 6. Deriokn dei er, som Or. Mutteson siger: »Saa ledes er Synei en Virining af dei Organ, ssom inldes Øjei, Herelfen en Virinina af Bret, Luaien en Virlnina af Rassen o. s. V.« tSide 47), iaa maa jo et Lia baade tnnne se, høre ca luate: thi dei er en bevislig Saa, at dei hat alle de ncevnte Organen Og det Inaa ogsaa kunne icenke; il)i Hiernen er der med· Alligevel siger Or. Maiiessom »Be traai iaen et Lig. Kan det se? Nei; tl1i Øjnene er tillnk lede. Kan dei here? Nej, Drerne er uvirtsomme· Kan Dei tasnte? Nei; thi Hjernen er stille« icZide 49). Men dei sidsie, han siaer, slnar dei førsie ibjel; thi han indrøms tner jo selv, at ei Lin har baade Tsjne, Øren og Hjerne. — Og ifølge hans Teoti er ei Lia jo det eaenilige, virlelige Menneste tse foran), oa altsaa ian dei egentlige, virlelige Menneste hverten se, hinte, lugie eller ice-nie Man siulde sandelig nntage, ai Hr. Maiieson har hørt til denne Klasse as egeniliae, virlelige Mennesier; thi der er mer end Bevis not for, ai han har hverlen kunnet shøre, se eller icenke. -—— Taa f. Eis-. bans Ord: »Kat! et Lig se? Nej; ihi Øjnene er iillultede« tSide 49). — Kun en Dumrian ian frem lomme med faadani Bevis. Hat Mennesskene da miftet Evnen til at se, fordi de luller Øjnene? Og har de mistet Evnen til at tænle, fsordi Hiernen er stille? — Men altsaa er dei hverken Øjet, der ser, eller Ørei, der heter, Nasen, der lugter, eller Hjeknen, der icen"ier, —- ifølge Or. Matte sons Jndrømmelserx thi et Lig hat jso alle de nævnte Or ganer, men dei ser, hører o. s. v. alligevel ikle. Hvad er dei da, ssoin udfører alle disse Ting(? Jfølge He. Matte son lan dei itle viere det virlelige, egenklige Menneste. Men hvad er dei saa? 7. Jeg sial nu vise, at det ifølge hans Jndrsmtnelse maa vaete den ,,Tilfiand«, han lalder Sjaelen Jsplge Matteson forgaar Sljcelem idei Menneslet dor. Og san-« tidig her-web forgaar Ebnen til at se, here, lugte og icenle, fipnt baade Øjng Øten, Riese og Die-one bliyer iilbage — hos dei egentlige, virielige Mennesie. Men altsaa maa dei fo viere Sjceiem der ser, Ihm-er, lugier, winken Nu er dei ganfie merkeligt, at Sjcelen, som ilie er ei smsstilt Besen, men et abstrati Begreb, som beiegner en Tilstand (anf—stte Sirisiö Side 47) i Lighed nied Sssvm Gliede og Sorg, — alllgevel tan udfsre saa personlige Alter som at se, hste o. s. v» —- ali ifslge ht. Maiiesons egine Indes-Wellen hviotitnod dei egentlige, vickelige Mennesie ikke kan dei. Dei er altsaa Skalen, der ser, og som her i Livei bruget Diei som sit Organ deriil, og dei er sSiælen, der hsrer gennem Stet, tænler ved Hjcelp af Hiermit Thi at Øjei i sig selv ilke ian se, Ørei hsre og Hier-neu tænke, er jo enbog as Dr. Maitesont Ord llart; ihi i modsai Huld vilde jv et Lig kunnte se o. s. v» eftersorn det hat alle de ncevnte Organen Dei er imidlertid stæbnefsvangre Ind »rsmmelset for Maierialismen i Almindetighed og for Ald veniisieene i Seerdeledhedz ihi de ilaar hele deres Leere oin Ist-r det ved Vantro og Ulydighed assaldi sra Gud, og detl Mennesket ihjel. Jmidlertid stemmer disse deres Indem melser fnldt med« den almindelige Ssprogbrug; thi ifslgk den siger vi: Jeg ser, jeg hørery jeg» icenler. Men dette ,,Jeg« tan umuligi være Legemet; thi i og for sig felv lan dei hverlen sc, høre e. l. Og det stemtmer fuldtwd med den heilige Strist; thi den leerer os, at Mennesket set m ed Øjnene, hører med Ørerne og sorstaar med Hiertet (se Math. 18, 15). 8. Altsaa har Adsventismen indrommet, at det er Sjcelen, der ser, hører, lugter, tænler —- og itke Liegernet i oa af sig selv. Dei er indrømniet, at i denne Verden, i dette Liv, bruger Sjcelen Legemet som sit Organ for at udføre disse Handlinaer. Men nu tommer deres ubeviste Paastand, at Menneslet — i dette Tilfcelde Sjcelen — iktse tan se uden legeinlige Øjne, itke høre uden Øren, og ikte tænte uden .Hjerne, —- og det skønt Øjnene itte tan se, Drerne itle høre og Hiernen itte ice-nie i og as sig sein«-— Den eneste ritnelige Slntning vilde vorte, at da det sr Esjcelen, der ser, hører, tænker o. s. v. —- og itke Legemet, saa maa Sjaslen oasaa tunne udsøre disse Handlinger nden Leqemet og ndensor Liegemet, u·den Legemet som sit ! Organ oa ndensor Leaemet som sin Bolig Den, som ikte oil indroinme dette, flal itke rose fig af sin starpe Trent »nina, enten han saa hsar Hjerne eller itte F Eis m Mand tan spille paa Orgel. Dei er, som betendt, ilte Lrgelet, der spiller; men Mandm der spiller paa Orgelet, liaesoni Sjmlen ser ved Hiaelp af Øjet Men hvem iør nn paastaa, at Mianden, om han oasaa er borte fra Orge let, itte tan spille? Denne Paastand vilde vcere akkurat liae saa Dis- som Adventisterne, der paastaar, at Menneslet nden Lege-net ittc kan se, hore o. s. D. Dei oil sige: en saadan Paastand dilde rccre saa dum soin vel innligt. Thi seld om Musikeren Var ndelukket fra Brnaen as hviltet fom helsi, ja sra alle Jnstrumenter, saa vilde han derfor iite tniste Nonen til at tnnne spillex thi ncevnie Evne findes jo its-: i Jns t,rninenterne men i Musikeren ligesom Evnen til at se, løre o s o. ikke sindeg i Legeinet, men i USjcelen Alt dette er iinidlertid tun Fornusftslutninaer. Men selv som saadanne er de mere riinelige end Adveniifternes Ufornufts Slntninger, as hsvilte den ene flaar den an jden ihjel. O. Gaar oi nu til den hellige Strift nied det III-ergä Hnaal: Kan et Menneske «altsaa ikke se uden Tsne eller tænte nden Hjerne« — altsaa uden Legemets Organer, som Hr Matteson siger (ansørie Strifts Side 49)? Saa si laer Apostlenx ,,Jeg kender et Menneste i Kristirs,son1 for isjorten Aar fiden (hvad heller han var i Legemet, ved jeg itte, eller udenfor Legemet, ved jeg ikke, Gud ved det) blev henrntt indtil den tredje Himmel. Og jeg kender ei san dant Menneste thvad heller han var i Legemet eller udenfot Leaemet, oed jeg ikle, Gud ved det), at han blev henrylt ind i Paradis og hørte uudfigelige Ord, hville det ikte er et Menncske tillccdt at u«diale« («2 Kor. 12, 2—4). Uden her at tunne gaa ncermere ind paa Fortoltningen af dette masrteliae Sied, vil vi tun Incerke os, at Apostlen deri med Veftemthed lærer os, at der er Mulighed for, at Mennestet sogsaa udensor Leaemei lan baade henrykies og høre og tcrnte. Det, fom Adoentisterne erklcerer for umuligt, er ’lla-rer Apostlen altsaa sor muliat, —- og det er os not, da vi shar inere Tiltro til Herrens inspirerede Apostel end til materialististe Sværmere. Jdei Hi. Matteson sp aser at slaa denne Sand«hed, som sindes i dette Sied, ihjel, blioer han henrhtket i sin scedvanlige materialiftifte An stuelse, fom enhrer, der har Lytt, lan lcese sig til i hans oste citerede »Strift, Side 89—90. — Men den fannne Multghsed som er ndtalt i 2 Kor. 12, 2—4, findes udialt som et srerligt Haab flere Eteder i den hellige -Slrift, f ikka 2 Kor. 5, 8; ki"l.1,28, o. s. v., o. s. v. 1(). Vi sporaer nu: leerer den hellige Strift paa noget Sied, at Mennestet eiier Diøden ksan høre, fe, føle, tænte o. s. o.? Ei eneste Sted af den Art er not til at slaa Materialismen ihjel eller da til at bevise dens Uret.—— Jea henviser atter Laseren til Lukas 16, 19—81: Jesu Ord om den riae Mand oa den faitige Lazarus. —- Der staar om sbegge disse, at de døde. Og der staar om den« ene, at han blev as Enalene hensbaaren i Abrahsams Sind. oa dser staar om den anden, at ester at han var begravet, opsloa han sine Zer i Heloede, hvor shan var i Pine. Dei kan ikke have været hians Leaeme, der var i Helvede; thi det var i Graden sVers 22). —- Jsfølge Adventisrnen tan saadant paa ingen Maade sinde Sied; thsi naar Mennestet dør, forgaar Ein-len, on Legemet tan hoerken høre, se ellet tcent-e. Nu staar der imidlertid om den rige Mand, at han tun-de band-e se, høre, føle, tanke og tate, stønt hans Legeme var i Graden. Naar Or. Christian siaer tSide 20): »Jesu Ord i Beretninaen om den rige Mand og Lazarus gør ilte oven staasende Udsaan til intet. Herren ialer nemlig itke her om den rige Monds Sjcel eller om Lazarus’s Sjæl. Han taler om legemlige Vcesener; thi han ncevner Mandens Oan Tnnge, Fingre o. s. v. Men Sjrelen, adstilt sra LegemeL ejer da oel naepspe Øjne, Tunge, Fingre og andre Lennnet« — saa vidner saadant tun otn Manden Christians Til stand, men ilte om enten Lazarus’s eller den rige Mundö. Herren taler netop ikte her om legemlige Besenen thi de var jo begge døde, altsaa oar de itte i Lege-met. Naar Hin Christian mener, at der itte her et Tale orn Sjcelen, saa skylder han os Bevis for, shvad der da er Tale om, eftersom vedlommendes Legemer var i Graveu. Mener han maaste, at den Heere Jesus her bar taget fejl eller givet os en falsi Bereiningit Naar ht. Christian met-et, at der ille kan vcere Tale om Junge, Fingre o. f. v. uden hos en, fom har disfe legemlige Organer, saa beviser fan dant tun hans tytte U—videnshed. hats han nogen Sinkt Flulde komme til at tale med et Menneste, fom har mästet et eller ilere af sine Lemmer, og vtlde spsrge en faadox om han endnu shar Pine i de Lein-neu Tom han mistede for maaste 20 Aar siden, — saa vil htm stude, at de Orts-I ninger, han da faar, fuldstcendig omtityrter hang W om Sjcelens sog Legemets insbyrdes Forli-old Det er is nemlig en Kendögerning, at de Mennester, sont bar nistet et eller siere af der-es Lennner, endnn kan fsle Pine i de tabte Lernmer. Pan samme Maade tun det fernem-, at den rige Mund taler om sin Junge, Wut hans Legetne et i Graveu. Den, sont Untier at se, hmledes Dr. Mastitsm « langaaende Bereiningen om den rige Wand og Dazan jsalder i en as sine fcdvanlige matuiche .,sits«, W lese derom l hans anferte Bog, Side 76 og tilgendr. atra-.:.«..».gs s «.. Eos-sw- l -- .««-Ll