Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (Aug. 30, 1904)
. Klar og Usvigelig Vejledning til Fred. Udvalg i tto Oversættelse as C.O·Roseniu5’5 Skrifterq ordnede til Betragtninger for hver Dag t to 2Naaneder, med Bistand as Biskop N. J. Laache (F·ortsat). Paa samme Maade stal Troen paa Kristum og Noa den i ham tjene os. Naar alt er stille og vel, naar Hier tet er aandeligt, hat Kraft as Ordet og Bennen, naar eng Levnet svarer nogenlunde derestet —- da tan man tto saa meaet man vil, lom saadant ellers sortjener Navnet Troj; men naar alt set merkt og fottvivlet ud, naar Hiertet et ugudeligt, naar Synd og Ned sthrter over os som en valdia Flod, og Gud staat for Sjælen blot som en shellig og vred Dommer, da gcrsldet vet tet at tro, da preveg det, om man udover alt det, man set og tender, har noget hejere Faste. —- De, som i stn Kristendom have og tro tilot et Studium, vlot en tristelig Filososi, de have snart lætt nd. Vi flere stulle da ogsaa tunne den Kunst at tro. Men de, som beheve Troen til en termpende Kraft imod reres mest hjertegribende Belhmringer, de have tnapr, hvad de nedvendig beheve, eftet at de ere graanede i den-I Tvelsr. Vi anferte Troeshelten Luther· En anden sor sin Troesalæde betendt Gudg Mand, Christian Scriver, beahnder en herlig Ptaediten just med samme Lutherg Ord ca reber dermed, at heller itle han var tommet langen-. Hvorledes lan det egentlig staa til med Trer med saadanne Kristne, som er saa snart udlaerte i Evangeliet ca tunne saa let tro, da vi se, at Troesheltene ere saa strebenan Vi tale itte om den almindelige Hob og de tes lette Tro, men om de manae fromme Sjæle, som dog nndre sig over disse svage, stillestaaende Kristne, som saa idelig heheve at here og betragte Ordet om Tro, —- me renk de selv derimod sor længe siden have faaet not der af on have samme Smag paa Evangeliet, som Israel paa Manna, som de taldte ,,det ringe Bred« og ,,tededeH ved«. H Mosev. 21, 5.) Noale tan oa tale meaet om Tro cn oa Evangeliet, men rebe det betcentelige Tenn, at de altid ere saa sorstandige og starke, at de tan tro, saa meget de vil, og tale om Troen, som om den stod i vor eaen Magd Hvorom vidner saadantZ — Ja, varer det blot en tort Tid, da tan saadant vel indtrcrsse ogsaa has lerende Aristtm men er dit hele Liv saadant, da burde du risseliaen sorstaa, at din Tro ej er den rette, at du ej lever under den Hellig Aandg Tuatz thi da stulde den gode Rand saalereg angribe dit Hjerteg Fordcervelse, at du havde helt vansteliat sor at tro din Benaadelse, fligesom de sterste Helgener. Du hat en Tro og en Rristendom, som chrvelen itte vil ansagte oa sotstyrte. Det et egentlia denne Zlagg Tro, som Luther med btændende Jver vil aabenbare, naar han saa stcrrtt udtrytler sig om fm eaen Troes Evaghedz thi strats paa de anferte Ord tilsejer han: «Dette Sthtte har i alle Tider enhver altsot let sor staaet og troet, undtaaen jeg vg nogle andre fattige Syri dere, saasom Moses, David, Esaias og slere saadanne, som næppe have begyndt at tro, saa at jeg gamle Discipel da nassten udlevede Doctor maa billig sorundre mig over Foltet i vor Tid, som, naar blot de har bladet i en Bog, ved alt, hvad den Helligaand er.« — For sammt stadelige Jnddildning advaret han og paa andre Steder da scerlig om Trer paa Shndernes Forladelse og Gudg Venstab: »Dette tat tro) er den dan sleliaste Aunst vaa Jorden, men har dog den lede Plage, at intet synes lettere udlcrrt; thi saasnart en har lcest eller hett noget derom, saa anser han sig sttats udlaert deri ca vil nu here noget nht eller bedre.« Og attet: »Jeg maa dersor sormane alle, som vil vcere Krist«ne, enten de ere Larere eller Tit-herere, at de for alting vogte sig for denne sladelige Jndbildning og vide, at de herudi maa date spæde Distiple, saa lange de leve«; ja, om de end have den sande Tro, tunne de dog Tusinde Gange sor svilde Lyset og Modet i Striden. Dette var da det fet ste, som jeg vilde sorudslitte. Det andet, som et as stor Vigtighed at -betænte, et dette, at just paa den onde Dag, i stormsulde og merke Tider behevet vi Troen og Evan gelii Ord, —- og at Troen just er en sast Tillid til den almagtiges Ord, naar det set allermest sortvivlet ud. J saadanne Svagheds og Anstegtnings Tidet, naar man for sine virtelige Shnder slulde med Rette sordemmeg og sor tvivle —- eller diese duntle, tetre Tiber, naar man intet seler og dersor synes sig aldeles ded, — da alligevel at overvinde de mcegtige Modsigelser vg endnu tro Guds Naade og Venslab, alene paa Grund as den eviggældende Forlesning og det evigt urhttelige Tilsagn as den trosaste —- ja tro, at Gud just detfor et dlevet Menneste, at han ene og alene tan veere vor Netfcerdiahed, saa at jeg, mens jeg »hyler for mit hierieö Urolighed« over sidel Synd, Ded og Utrostab, dog i Troen herer Gud sige: Jeg, jeg udsletter dine Ovettrædelser sot min Styld — se, at tun ne rigtig tto saaledes, det hedder Tro, inen den ,,Tto er itte alles«, —- den Tro et den vansteligste Kunst; lnttelig og vel, naar man i saadanne Tider tan slge med Luther, at man »ncesten tror«, —- s. Ets. saa: ,,Jeg tror næstem at Guds Sen er itlcedt mit Ked, og at det er min Betstu righed; jeg tror næsten, at Guds Sen hat udgydt sit Bled scr mig, og at det gælder noget mete end alle mine Sim det.« Til andre Tidet tan man med suld Vished og Fryd siaet »Jeg tan tusmde Gange de paa, at Jesu Kristi Guds Sens Blod renser smig as alle mine Syndet.« Mer i de Tiber, naar alt i mig, min Bevidsvhed, min Fornust og mine eFelelser raabe: Nej, nej, det et umuligt, at jee tan vare et Guds Barn, saa uveerdig som jeg nu er, de at tunne tro og holde sast ved Guds Ord, det et en enan stetre Naade og Tro. Og for at faa en saadan Tro er det vi maa saa üopherlig gaa frem i Evangeliets Leere og Er tenvelse, saa at vt Aar eftet Aar drive, ptcedite, lerse ex betragte det samme, saalcenge vt ere paa Jorden og endnc me has geauemgqaet den sidfte Kam-p. Detfvr lsgde ve Paulus: »At strive eder det samme, et entg tkke del-verr ligt, men edet ttl Wtelse« (Phtl. 3«, 1). Det er og en saadan Troespreve (t de merke Tiber, naar Syndei vil aldeles udslulte vor Tillid til Guds Naade) at det het lige Sprog stal tjene os, som vi nu stal betragte. szde Dag. Teriom vi betende vore Syndet, et han trofaft og retfcetdig, saa at han forladet os Shndere og tenser os fra al Uretfcerdighed. 1. Joh. l, 9. Er det itte en tort Sum af Sltiftens hele Leere om en arm Synders BenaadelseZ Baade med udtrylteliae Ord oa med utallige Eigemplet hat Gud fta Verdens Be anndelse af fortlaret, at Adams Born stulle paa denne Vej tomme til hans Naade. Lader os derfor give Agt paa Ordene. Apostels-n siget: Dersom vi belende vore Syndet. Hvad her menes med Syndens Bekendelse, se vi let af Sammenherngen. Apostelen hat næst fin talt om dem, som ,,vandre i Mørlet,« sige, ,,at de have itle Synd«, rg laa ,,bedtage sig selv«. Da tilføjer han sum Modfcttningx Men derfom vi betende vote Synder, er han trofaft og tetfæstdia, faa at han fotladet o. s. d. Heraf se vi da forst, at her tales ikle om en blot udvortes tilfctldig eller foreleeft Syndsbelendelsez men at her er Espøtasmaal om en arm, betymret Sonder. Dog maa man gøre Fotftel paa Betvmring og Belymting. Der er manae, iom med en vig Betymring, en vis Anger betende Synden og dog vandte i Sondern — hviltet vi se paa Kona Saul, da han betendte: Jeg haver syndet, at jeg hat overtraadt Herrens Befaling og dine Ord (1. Sam. 25, 24), men han søgte aldrig en hel Forliaelfe og For enina med Gnd. Videte Fiong Farao, da han sagde: Jea hat fnndet imod Herren edets Gnd og imod eder (2. Mo feb. JO, litt, men hele hans Etlendelse tom blot af, at alletede den ottende Plage forsltrrklede ham, itte af et bodfcerdigt Forscrt til at komme til en hel Forfoning med Jstaelg Gud. Ja, Kain betendte vg: Min Misget: ning er stotte, end den tan mig forlades, men i det sam-» me ait han bort fra Herrens Ansigt og sogte itle hanc-« Naade; ligesaa Judas, da han med bitter Smerte tidbrød:j ,,Jea ajotde ilde, at jeg forraadte uslyldigt Blod.« Af alle disse Etsemplet se vi, at der til en tet Syndsbetens delse stal en hel Omvendelse ved Guds Aands Bittning i Sjcrlem faa at Synden felv, sont en Fotbrydelse mod Gild, bedtøver den og trcrnger den til at udgyde sit Hierte for Herren, betende sin Synd oa bede om Naade. Mannen nbodfcrrdig Lastens thel lan nndertiden be lende sin Shnd med bitter Smette; men blot for Syndens Folger; det er itle Synden selv som en Forbrhdelie mod Gild, der bedrover ham; han hat heller ille noaen Om iorg for at tomme i en hel Forening med Gudx men der er alene en tilfctldig Smette af Syndens Folget; detfor fotbliver han ogsaa fremdeles en Zyndens TrcrL Til en ret Syndsbelendelie udfotdres altsaa, at Guds Rost bar trnsset og vatt Zamvittiaheden og tastet Sjcrlen under han-J tetfcerdige Tom, men oasaa at han ifølge Gile Naadietald til Forliaelse og Evangeli Jlndbndelfe hati noaet Haab om Forbarmelfe og derfot aaat frem til« Naadeitolen og føaet om Naade. Den, som itte ved a? Naade, men tun af Zynd oa Dom, lommet itle til Gud;» til Snndens Vetendelfe ndfordres altsaa en Gnist af Tro. Saa lernae Adam og Eva blot tendte Synden og Dom men, flyede de for Guds Anstat. Saaledegs var det og til en Tid med David, hvotunder han holdt sig fjernet fta Gnd og vilde itle betende Shnden, men ,,forfmcegtede« og »fort,ø«ttedes« ved sin daglige Graadz men siger han, jeg fagde: Jeq vil betende mine Overtrcedelset for Herren og du, du forlod mig min Synds Misgerning. lPs· 32.) Ten, som vil se, hvotledes en tet Syndserlendelse og Syndsbetendelse et, betragte David i den 51. Psalme. Vi ville blot lcegge Marte til tvende Punkter i hans Hiertes Udgydelse. Uagtet han ved aabenbat Shnd havde gjort stor Foratgelse for Mennestene og iscer mod Uria en gruelig Sond, ftod alligevel Gud og det syndige for «ham faa ømt for hans Hierte, at han ligesom fotbigaat al sin Forbrhdelse mod Mennestene og siget nn til Herren: For dig, ja for dig alene hat jeg syndet og gjort det onde for dine Øjnr. Se, her er Billedet af et ret gudfrygtigt Hiertet For det andet er det itte blot det gtove Udbrnd af Synden, som bedtøvet ham; men han ser med Srnerte paa felve Naturens Ondflab og gaar til selve Kilden og sigett Se, jeg et født i Misgetning, og min Moder haver undfanget mig i Synd. Just dette, nemlig at tende selve Naturens Ondslab og sit Væsens Fordærvelfe er det allervigtigstr. Saa lange man blot set paa nogle UdbrudH af Shnden, men itte lender Hjettets, ilte Versenets Sinn defnldhed, saa tan man endnu altid opftille sig nogen falft Trost og bliver aldtig fortabt i sig selv og detfor heller ille frigjott og salig i Kristo. Derfor er dette det via tigste i en fand Syndsettendelse, at man lender selve Hieriets Fordeewelse: den gtuelige Foragt for Gut-, Sil kerhed, Vantro, Haatdhed, Hytleri og al Ondsla«b, saa at vor Ertettdelse fvarer til Gnds egen Besirivelse af Hieriet som »ondt og bedtageligt over alle Ting.« Se nu her —- et det itte just dette, fom bekymter disse fvage, strebelige Sjeele, der idelig klage: »mit Hierte —- mit Hjette et saa fotfcerdelig ondt, det lan ilte bestrives, det er saa haatdt, saa loldt, saa hyttelfl. under fundigt, falslt, ustadigt, letsin"digt, til al Shnd hengivent, ja djævelst.« — Ce saa, da tendet du det aldeles, som Herren bestriver det. Synes du nu, at Ordets Dom et for«haard? Nei, tvcertimod findet du intet Ord, som siger del laa ilde, som det er. — »Ja, men jeg tender itke Siynden, siger du, jeg er saa siltet, haatd, letsindig, hyl telst!« Svar: det er en stot Ondsiab at vaete saa sitler. «haard, letsindig og hnttelst, det er Kilden selv til al Synd; det er Hiertets Ondstab selv, som du faaledes kender. Dette et nødvendigt Saa er det nu kommen derben, at du med fuld Overbevisning dem-mer dig selv og tror af gansie Vierte, at du et den tingelte og uvcerdigste Stab ning. »Ja, men det er vtrkeligt, at jeg ikte hat et son . dettnuft, ydmygt og angetgivent Vierte, men at jeg i Sandhed et grnelig siltet, haard og letsindig«. — Svat: ; Det er sandeligen »vitteligt«, at hiertet er saadant, og : denne Fordcetvelse maa du tende, og det maa, som du l siger, blisve dig grueligt og forfeerpeltgL Men de, som - saa betende tin nlyttelige Syndefuldhed, dem gælder nu i det trsstelige Tillceg: Gud et trofast sog tetfeetdig, saa at i han fotladet o. s. v. Stands da og vid, at Loven tan umulig udrette mere end saaledes at gøre dig strebelig gøre dig ,,Synden overmaade syndig«, og at det, fom Gud nu vil, er olene at kunne faa tilsige Naade. Sindets Modstand er nu bkudt, du giver nu Gud Ret i hans Domme, du skyr nu ikke Lyfet, men dømmer dig felv og stulde nu gerne annamme «Jesum, om du blot wede; men ,,saa mange som ham-annammede, haver han givet Magt til at blive Guds Botm« Ja. fwem sstal have Rande og Saljgbed om iLLe disfe elendige, som dømmer sig selv? —- Ten ubrudte Mennefgenatur forfvarer :"m Tilftand, rejses- sig op ins-I Guds Domme og forbktres imod dem Den derimod, son: dømmer sig selv, den er gaben for Noa den, og for saadanne er det, at al Naode er given og for fyndi. Vi skulle vide og vel besinde, at de i Skriften om Halte Rense-lfer, Domme og Straffe er aldeles ikke sagte til dem, som dømme sig selv og begcesre Naade og For soning i Krista, men hensigter stedse til de sikre Ferng tere, der enten aabenbart staa imod Guds Aand og Ord cller som Hyklere gaa med en Judas blandt Jesu Disciple, men med en hyldet Stødesynd som han ilke vil afftaa, men værne om. ,,Men detsom vi lbekende vore Synder, er han trofast og retfærdig, saa at han forlader.« Qm du end ilke endnu er spdt af Gud og hat Troens og Hel liggørelfens Kraft, men du ladet dig dog sige af Guds Ord — ja selv ftrasser og dømmer dig, da er du allekede Genstand for al Guds Naade og Tvøsp Men hør og tro dette, faa at du ikke bliver borte i Bantro, men gaa ttøftig frem til Naadeftolen, og betend for den trofaste Gud alle dine Synder og Usfelheder, og du stal fande lig blive tetfærdiggjort samt født af Gud, om du end ikke stralxs føler noget deraf i dit Hinte. 14de Dag. Betctnt don, lctte Ven, hvad Apostelen her fegen Han et trofast og tetfcetdig, saa at han fotladet os Syns ketne o. s. o. — »Itofcft?« Hvad vil det fige, at Gud et trofast, et lettete at begtibe, nemlig at han umulig tan sviae og i et eneste Ord, men at alt, hvad han lovet, det flet; at han itle anset Personen nten at enhvet, uden ForsteL et lige tæktomtnen og faat famme Naade; thi »tto vi ham itte, saa et han dog trofast, han lan ilte fotnceate fig few-« — Men det Ord: ,,Retfcetdi·q, saa at lmn forladet Shndete«, det et et best)ndetligt Ord. Tet fnneg dog at vctte en bestemt Modsigelse imellem »tet fastdig« oa »fotlade«. Hvad tan dette betyde? Man hat underspgt, om itle Ordet tetfcetdig butde ovetscettes paa en anden Maadc. Nei, det betydet vitlelig fotst og sidst tetfcetdig. Hvotledes sial vi da fotstaa det? — Mcetl inen het, hvot langt vote Tanler ete fta det her ligste Fothold, sont Gud af Himmelen hat aabenbatet os. Men Apostlene ttoede, hvad det var dem fottyndt, on detfot talte de. Detfot hat Johannes ogfaa strals nedenfot sagt: Og otn nogen fyndet, da have vi en Tals n1and hok Fadeten, — og han et en Fotsoning for vore Syndet. Ligesaa tcrnkte han ogsaa, da han stren: Gud er trofast og tetfcrtdig, saa at han fotladet os Syndetne. Thi hvotledes man end vendet paa dette underlige Ord, saa lan det itle faa nogen anden Mening end denne het lige, som grundet sig paa en stet og vittelig Fyldest avtelfe for Zyndm —- O, det et ilte en uholdbat, men en stot Virtelighed, det Sktiften fta Begyndelsen af hat aabenbatet, at Gud gav sin Søn til en Fotsoning for vote Syndet, at »Hetten lagde alle vote Syndet pna ham,« on at han, Fotsoneten, »fyldestgjotde med sit Blod paa Kotset baade det, fom et i Himmelen og Paa Jsotden,« og ,,Haandfttiften (Styldbtevet) botttog han og naglede den til Kotfet.« — Gud et da tetfcetdig, at lhan ikle ttcevet samme Sthld to Gange, men naat vi komme og betende vote Syndet, givet os det, som et saa dytt for hvetvet nemlig Shndetnes Fotladelse. — Men det er ilte not dettned, at vi af disse Otd ligesotn tvinges til at se denne Mening heti; men en anden Apostel hat og udttyl teligen talt detom. J Rom. Z, 25 staat, at Gud hat sat Kristus til en Naadeftol formedelst Troen i hans B.lod, for at bevife sin Retfcetdighed detudi, at han fotladet Syndetne. Meningen et, at detsom Gud uden at gøte Kristus til et Syndoffet havde tilgivet Synd, saa havde han itte oætet tetfcetdig, eftetdi den guddommelige Ret fasrdighed ltcevede, at Synden flulde sttasses. Men nu hat Gud fat sin egen Sen til en Fotsoning for at vise sin Retfcetdighed deri, at ihan fotladet Syndetne, — at baade Mennestet og Aandet og detmed vor Antlaget Djævelen selv —- alle slulle se, at Syndetes Benaadelse ftet itle, otn man saa tøt sige, af et Jndfald, men Paa en fuldtommen lovlig Grund, at Looen og Retfcetdighseden ete fuldkom men tilftedsstillede. — O, at vi dog engang fit tet Lys i den ftote Sandhed, at vor Benaadelse gtundet sig paa en fuldlommen lovlig Handling, som i Sltisten heddet san ledes: «Detfom en et død fot alle, ssaa ete de alle dode,« og »den, fom ilte vidsfte af Synd, hat hatt (Gud) gjott til Synd fot os, paa det vi flulde votde Guds Reism dighed i l)am.« —- Naat nu alt er fuldlonunet for os, oa «vi ville ftemftille og for Naadestolen og annamme For soningem da et det tetfaetdigt, at alle note Syndet ilte mete gælde noget ellet tiltegnes os. Og fandeligen, hvot ledes stulle vi vove at vcete tet ttygge og glade paa Nack den, om den ilte grundede sig paa Retfaetdighed, paa en høj, guddotnmeltg Ret? Jeg maatte jo altid aengftelig ftygte, at Gud maatte ttættes ved den bestandige Form delse af min bestandige Fotdcetvelse. Men, lovet vcete Gud! Han et fuldelig tilftedsstillet ved en Fotfoning, sont evindelig gelben Det et alt grundet paa Lov oa Ret, at vi have Naade og Retfætdighed i ham. Det grun det fig paa en stet og fuldgyldig Betaling, en etlagt og af Gud antagen Lssepenge. Gud et tetfaetdig, at han itte beholdet baade Løsepenge og den udløfte Fange. Hetom ftget Luther: ,,Nsaat Gud synes dig vted, som vilde han fortafte dig, saa sigx Naadige Gud, da maa ou fotst fotkaste Lnsepengene, din elstelige Son; men ham fortastet du itle!« O, hvilken Rande, hvillen Salighedl —- Nu vel« alle J, som ete tøtftige, kommet hid til Bank-me —- kom met og lebet —- uden Penge og uden Betaling baade Bin og Mtelb —- Om du et i den føtfte Osmvendelses-Betytn ring, ellet du et en gammel Kristen, sont et stedt sl Stml og Elendighed: betend som David, «hvot ilde Set et met dig, og Gud et trofaft og retfærdig, saa at han forladsh Dsu hat endnu en stor Ret aaben, som for Gud gelbe evig. Og Gud er trofast! iBetænk nu det. Hans Dis er evige, hans Fredspagt er uryggelig og fastere eus Bjergstøtter. the en Prik deraf sviger. Elle-: hvadk Mon der er noget uvist og upaalideligt si, hvad Herren hat tilsagt os? Mon han sicemter og leger med arme Syndeke, at han sprst giver dem de hetligfte Foksikringetz og siden, naar Synderen kommer paa Grund af Tilsigels sen, han da bliver ikke lige naadigt imodtagenZ Nei, du ved, han er trofaft, evindelig trofast. — Men hvas hat han da sagt om Syndere? Saa siger Herren: Fo intet ere J folgte, foruden Penge flulde J og vorde igens løste. Saa siger Herren. Kend dine Misgerninger — og kom og ladet os gaa i Rette meds hverandre: Og om dine Synder vare -blodrøde, stulle de dog blive hvide som Sue og om de vare som Starlagens Farve, stulle de blive sont den hvide Uld. Og saa siger Herren Krift’us: Tolderm stod langt borte og kunde end ikke opløfte sine Øjne, mm udstødie den korte Bekendelse: Gud vcere mig Syndet naadig! — og han gik retfcerdiggjort hjem — reifen diggjort! Saa siger Kristus om den forlorne Søn — og mcerk! det er hans egen Afbildning af enhoer fortabk Ssynden — Da han endnu stod langt dorte, saa hans Fader ham, ynkedes inderlig, gik imod hom, faldt hanc om Halsen og kyssede hom, — og «kysssede« ham —- hist og forstaaI — og straks det bedfte Klædebon! —- ja, saa siger Herren. Og nu — er ikke alt dette vist og paa lidelith Eller stulde Frelferen sige: »Kommet alle;· men naar du kommen da bliver du ikke naadigt imod taget og kysfet som den forlorne SønT O, nej! faa got han ikke. Gud er trofaft og retfcerdig, saa at han for lader Synderne og renser os fra al Uretfærdighed. Amen! .- »-.- »w - Om Loven, Omvendelsen og den Retfærdighed, som goelder for Gud. Det er saa bedrøveligt, at det ikle med de bitreste Taarer nok kan beklages, at opvalte Sjcele, som føge at indgaa gennem den trange Port, ille skulle kunne (Luc. R, 24), blot fordi de af deres eget Hierie eller af falsie, unwdne Lærere og Strifter føres paa en uret Vej. Den fande Omvendelse, Lovens rette og gennemgribende Værkg i Syndernes Hierte er faa nsødvendigt, at foruden det er al aandelig Bestrætbelfe forgceves; al Tro, al Gudsfrygt, ja Kriftus og hans Fortjeneste er for den Sjcel fragtes løs. Den, fom blot lender sine gørlige Synder, Synder i Tanker, Ord og Gerninger, og ser blot paa dem, arbejdet og ftrider mod dem, og ikke ved Lovens Krav paa Hier tet synler ned i Naturen-s urene Dynd og der kommer i Nød, det Mennefke gør en ftumpet Hykler-O«mvendelse, omvender sig vistnol, men blot fra et friere Verdiens vcesen til sin egen Retfærdighed og bliver en Farisær. Ja ogsaa den, som føler Naturens Ondslab, Hiertets Fordærvelse og Urenhed, men flyr blot til Baugen, Bim, Strid, Forfagelse og Gudelighed og ikle msistrøftes ont Retfcerdighed ved alt dette, nien haaber og haaber paa Sejr, og hat derpaa sit Øje, sin Trøst og Fokhaabning, —- med hsam gaar det ligedan. Komme: han ikke, medens det staat saa ilde til, medens han endnu ilke har opnaaet den forhaabede Sejr, og endnu ligger i Elendighed — losmmer han ikle, medens han er i denne Usselhet, til Kristus, til Naade, Trøst og Salighed blot i Krist·us, saa bliver han aldtig en ret Kristen, men enten en bedragen Gerningshelgen, fom har faaet Trøst i sin Omvendelfe og Gudelighed, eller og en udtrættet Træl, fom overgivet Idet hele, faldser tilbage si Silkerhed og endet i For tvivlelfe og Fortabelfe. Om dem, som forsætlig hylde tvisse Skødesynder, tale vi ikke sher, men vm dem, som virteligen sage at gaa ind gennem den trange Port, men ,,ikke lunne«. Fejlen hos alle disse er, at de aldrig lade sig sige —- eller og bliver det dem ikle rettelig sagt, hvad den rette Omvendelse er, hvad der er Lovens rette Viert, dens egentlige Cndemaal og Mening. O, at de vilde give Agt paa Herrens eget Ord, t. Els. blot folgende Bibel sprog og da fcefte sig ved dem, saa at ingen egne Menin get og ingen Gerningshelgen maatte kunne afvende dem derfra. Her da: Striften siger udtryklelig: Hvad sont helft Loven siger, siger den til dem, som ere under Loven, paa det hver Mund flal tilstoppes, og al Vetden slal viere fiyldig for Guds Diom, Rom. Z, 20. Men Loven kom til, paa det at Faldet flulde frem trcede des «overflødigere. Men hvor Synden er bleven overflødig, der er Naaden bleven end stverflødigere, Rom 5, 20. (Fortsættes.) l 15deDag. Gode ngety som anbefale5: Mjklam Rofcnballm. tin Fortceuing im isviste set-vie. 125 Siber, i Omslag, 25 (3e11tg. iubbunden 50 Cents. Martyten i St. Andrews. m Bin-« »k. km Mk Kitkr. 93 Sidet, i Omflag 20 Geists, inbbunden 40 Geists Matwrerne i deu lutherfke Kitte. OW» » Tysk. 224 smaa Sitten indbunden i Shirtingsbind 40 (8e1tts. Bctl Hut. w man-am Fokmuiag im nkistiTid. Cna Amerikas bedsie Ziger. As Lewis Wallace paa Daan veh Vilh. Msllm Pris, Codt indbnnden, s1.25. Din Bruders Blodo En Formlling, iom stildtek M Okienten, fangstenbe og interessant Pan Dunst ved N. PS Mut-sein 174 Silber, i Omsiag, 40 Cents. Hckkcn er mit Sksoldo En Fortælling, fom stildkek bei kristelige Liv i Ruslanlr. 150 S., i meL Zär, insb. soc. Alle Bsaer send-s getrost-in Bett-linan bebe-i mbt ammm mev seyesiiuiukzeftxsi Zeiss-wir message-TM sei-nag. » Danish Luthekan Publiihing Deus-, Blaik, Nebrask