Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (Oct. 6, 1903)
Den stellte Keine sum Tjele Livsstildrtng sra Resormationötiden at h. F. Ewnld. —«.-s Fjerde Bog. sie-— tzortfau ke ,,Det agter jeg pna irr-gen Bis at gote,« sagde Vi gand med et mørlt Blit. »Ei, saaledes slipper J itte!« ndbrød Landglnceqten rned et dtillende Sinii. ,,J tan kære Adelsstrud med Hpvisthed og Anstand, som eders Etstovl Det voldte vet den toptagede Jssr. J stulde have tnsvet en Lende, til Haa vate votsede ftem pda Hooedstallen!« Havde Johan Goerdes’s Hjetnx og Øjne været mindre omtngede af Vin, vilde han i Vigands Blit og i hver Linie as hans starpe Troet hcve lcest Mord- og Hævntanten tnen hnn san intet og lo oocrstadig. »Dætnp eders Lnstighed,« sande Vignnd med bleg nenoe Kind. »Er-ers Frei-d i den Sag gøt itte eders Hee der starre; thi ever-s Forrædeti og intet and-et var Aarsag i, at mir-. Plan strandedr. Havde J holdt eders Otd Vg girrt Mode i«tette Tid, vilde Margntet Msogengdatter nn have sendet her med os red dette Bord. Mens J hin tede edel-Z Ständ, fees-Lebe jeg sotn en Mand, mantte jeg enz- vige for Overmagten Tit Bevi5, da se herl« Hirn sinogede Ærmet op, blottede sin Arm og viste Jetan Goethes Forbindinnen onr Saaten »Hü, hal« lo Landstnasztten paa ny. »Es-an fil J den de ndelige Kruste pna Hatten, sont jeg fpnaede edet! Miit ttstteg elletifi, J sagde spr, at J txavde tun tinge Edel se i VICbenbrng"?« »Tet hat itte heller stor Ler dermed,« soarede Vi send, idet bnn plnoielig stetnte Zonen ch. »Jet: tkcsr virret Dibe om i Verder-.,« sagde Johnn Geerdes Dritte-irde, »ein i min: Tage monstret man-ten god Karl. Streits Ded forite Blit itnnner je,t, lynortil en leinnd due-r, en l)-oiltei Vanoen ter länger bedst i hatt-Z Hnnnd.« »Nun, bono stennet Jz da oni mig on t::in .8«»1nnnd.'« spurpte Bitqu ined pxratnnen Linkntndiqlted »E!rnt-:— fsrfte Ganzt, jeg, san edet,« smrede Joltnn ("s)'c«erdei«, »itennede jen, at Ztnrrdet ilte ptiöset for erer. Tolten faltet liebst i ederszs Hantid.« »Hi, hak« to Vier-mir Jst fastk Sinn og det tue-er itle paa, at J ftulde have et starpt Blit. Pen on Griffel likrpe lebst i lecnnlefinnte, littesom eins-»in :liosentrnniens5 Perler.« »Mit det sentedeizi mev edet,« sontede Jolnrn Ucce de-:«, »sa« var J vist bleden i stritten. Nu vnrdeter jezi Tit-ankern itte LUintttetn on jen lycr da den :Utenin«,r, at J tun-de viere nod til nt give en Mund NacdenH netnt jen, hat int hatt-. i since-R Vignnd stirt Haanden i sitt Borni, sont om hnn følte efter nosget Hirn greb inn sit fuiee Verger on udotod i en lnftiq Tone: ,,(F:ers:» Velgnnende, Jrlmn Goethe-» on Held rnizr, nt J er nrin Ven — on jen er sitter pcn itle nt Oliv-e sat i since nf edet! Und nn bog ie, oin Bieneret findet nodt i ederz Hirnnty on om J tan stna edee rnod en Mnnt i den Tyft km thnndettl« «tFj, din Falsels starl!« Kinde Jolmn Goetdez med et tytt J;Iierle, ,,dritlet dn Jcsljnn Goethe-J under Bernlem ferne du nokret nt denke as. Korn nn! sen srnnter itte den ledite Eritis-et i Det nanste tiletesi.« »Re: sank« udisrrd Vinnnd on stodte sit Bretter nic: Landstnoezrtcng: ,,nn dritte vi lslildentindek Pan en lnt telizr Reife tnod End on« oel, nt Lsi nn ere nden for Inn nintlk GreensetI« »3.1«rsnænis,« brnnnneze schau worein-H ,,et errin: Land det, U, ff:lt tende lioetnnksre der soin ntnsrtede Fant. Tet lfellikte, tonietste Tltige er stott, on der lctn en Mund vinde Its-re on Gnld.« »Im et ederö Matth san-De Ali-Fand »Da jeg sined Fruttetn ivor jeg alJrig tiete at tryde i den Sløjtjole Gør nn en god Landstnoezrt as tnig!« »J; tun blive Bajaö ded Spiklemcendenes Trop,« svarede Johan Goethes nied en raa Lotter. »F tomnier da til at nnde det Privilegium, at J tun paa ZØvetstenH Besaling tan sluttcs i Bolt og Jcetn.« Bigand lo ovetftaeig ad sden Spøg og drat Lands tncrgten til, idet han bad ham tøbe en Viceldehne i Ham burg; tnen slige Otd lød underlig unatnrlige i «Eortebro der Vigands Mund, og liang Latter lød itte mindre vild og tvungen. »Drit, Munl, drit!« raubte Jsohan Goethes med oplsftet Bergen »sup, til du spreetter!« Viganid syntes med ftor Villighed at folge den Op sordring, men han tsnrte hoct Gang Beegeret tun til Heloten, hooriinod Johcn Goethes stadig stat sit nd til Bunds. Da nogle Kander Øl date tømte, maatte Hein tich bringe Vin, og han deltog nu en Tid i Svirenz mer Vigand magede det snatt «saa, at de ntter bleve Betten lvit. Medeas de nu alene fortsatte Drittelaget, nraatte Vigand sande Johan Goetdes’s Ord, at hvis han drat sin Stalbtwder under Bordet, vilde han faa noget at prale af. Hart forbavsedes ved at se, hviltet uhyre Kvanturn fteerle Dritte Landötnægten tunde tage til sig uden at butte under. Ædtu var han svel itle; hans Oer funtlede altid mete vildt, hans Kinder og iden fæle Stramme over Pan den blussede altid tpderete, men han holdt sig ellets frem deles paa det samme Puntt, og den halve Rns syntes al dtig at stulle blive til en hel. Kun blev han mete ondstabs suld, som om han forscetlig ssgte Lejlighed til Sttid. »Beste Beget," siagde han, «stal tsrnmes til Ære for din tnibste Nonne! Ved min Obdefadets Steg, hun er den verneste og stoltefte Jomftu, jeg nogen Tid hat set. Jeg are-c hende des mete, sordi hun vtagede en sul Sorte tutte som hig.« Vigand lod denne Gang sit Besser staa pg gteb atter l sm Barm; Landötncgten derlmod ttrnte stt Begec og syldte det tgen. »Lad os san dritte paa herrdes Festemands Bel gaaende, han« som stat dig nd og gav dig den Mitt« Men i scrnine Nu dlintede Dolten i Bigands haandz Cis O) des ltse Vett, sur-net Wust-set Indes. med en Tigetiz Behænbigheb og Glubstheb tastede han sig toter Landstnagten og jog sin Dolt i hans venstte Sire, idet han taabte: »Der hat du Naaden, du gamle Motdbtændet og Tod« Johan Goetdes udftødte et vildt Btøl. Bernten weitere begge tumlede med et stort Bald-et om paa Gulvet da drob-eg- bet med hinanden. Dolten faldt Vigand saf Haanden, og han fit snatt at matte, at Doltestødet ingen lunde havde gjott det asf med hans Modstandet; thi estet en tott Brydetamp laa han undetst med Landstncegteng Knæ paa sit Brust og hans Jetnfmgte oin sin Strude. »Has« taabte Johan Goerdeg, da han havde gen vuntet Matlet, »du lumste Hund vg fule Snigmotder, men endnu vcerte Dumhovedt Du butde have dist, ai en Mond i mine Kaat altid bætet en Settet«·) under sin Kjots fett Du burde have føtt Stødet mod min ·Sttube, faa lunde som du nu tet strats selv stal faa det at føle.« « J det samtne styrtede Vætten ind i Stuen og taabte. ,,Hold inde, Johan Goetdest J lægget mig ode! Da J var bet sidst, blev et Lig udbaaret og sæntet i Floben. Nu ubgyd itte tnere Blod i mit Husi« Men Johan Goetdes løsnede itte Taget om Viganbs Strude; med den venstte Haiand dtoa han sin Put og saabe, idet Dødens Bleghed lagde sig over Vigands nys saa blitz sende Aasym ,,Han maa dø Hatt overfalbt mig sont en Stiinanb. Der lieget hans Delt med btuden Spids som et Vidne. Dette et tun Nodvcetge, Heinrich!« «Lige meaet, Johan!« taabte Betten og gteb Landg: tnægten om Atmen; ,,lad ham bude med Pungen, Inen spat hans Lib!« Johan GoetdeH rav et Lieblih da man høtte tun han Lfsetg Inbe Staunen. ,,.8·«Jid med et Reh dat« saade Johan. »Min Hatine et nu ovte, og jea aibet itle rette ham sont en BøDDel: tnen paa det Viltaat, Heinrich at J ladet mig handle rned hasn estct eaet Tini-IS' Heinrich lobebe bet Ha totn hurtig niede tRelJ Snatt ssad Vinand i en stroa af Einen med sfait sammensnøtedb Hand-:- « on Fobker Jeban Gretbeg reiste ben otnsthttezse Bart iatte sia haa ben liae over for sin -y« anae da stittede p na l,a n med ei atnrnt Blit Da et HaansniiL »3aa tet tat 3;.ensiqten n·eb bit Ftoinine,« fagde han, »Da bine sleste Otb stulte note niia ttyat Jen hutde hau aattet det. Stratszi festlie Gan-J jea saa bin, terntte set, at as tkne satte Ljne tittebe en Stall oa Fortceden Ali fett, ovetvasttezs Naade starntet sen dia Lidei, isaet paa vkenn-.- niin gebe Viert-J da Wen-J Forli-n, sot itke at slabc zanii N«tiina, men intet betud ober! Nu her Viltaatenek Føtst ubslettet du min Ethld til bin on stæntet mia b: hal:ttebsinb:tyve Gnl ten, ftønt Fanden da itte jea vil hast« din til Letsa get oa nde bia fvjaslin anvilget du deti3« »Ja!« siønnebe ’Iiinanb. »Tetnast ovetbtaaer du inia din Scet hist henne med alt den-J J dlmlb sont min lss dliae Ejentonn « ,,J«Dhan l!30etde:«!« taaoie Viaand on tejste sia haldt as sin linaende Stilliika, »et du en slet og tet Rankinand za Vil bu gute mia til en Tiisaet?« ,,Ved min Helgen!« ndbtød Landgtncegten oa lo, »et nndetligt Sperrgsmaal as en Tiagetlsrodetl bet et bit tiald at tin-Je. Nu tnaet jea dit uretiastdige Godg sta bia til Olisett«tn-3"). Den helliae Faber i Rom vilde tatte niig detfot, vibste han detai. Ton, stat nu mia paa Steian elletö iaat seg tilbte bin en Kende i Siden nied niit1 Evatb.« Itnnaen as den haarbe Nai- ubsuttebe Vigand sit Ja. »(.5·nte!ia,« nett-ten Ja lan Gabe-zu »ouetdraget du flrcværten i Betalinzt for Post oa Tastinq bin ist-est da bin Ebene-J med fulb Lpsatiliiia, derncest ben Dtant, bu dekret, Da dit Strand « »Um-S Trak« tatdte Vi anb ca, slseb i sine Baanzy »stal jen aaa nagen ljetfra?« »J,tte trete noaen,« svasede Landgtnæaten med et barst Einil, ,,end du unt fut, da du aao bia til i For tlaednina at lobe efket stdindfolt Saa jea itle fejl, hat du set alle Tilsreldes Ethlb bjætaet bin Kutte« Johan Gewerbe-J reiste sin, tog ben lockte Patte, Vi l gandg Zoend havde tragt ind, vg fperndte Reniniene af. » Det viste sig, at htsad der havde set ud som en Rappe, gan-; sle tigtia var en Sortebrodetgttutte med Kabug og alt. l »Dette,« sagde Jtshan Guetdes Da Udsoldede Kutten, »et din tette Klædning, og den passer dig bedst· Beet den i Fremtiden med støtte Lyttel D-og,« vedblev han« idet han gteb sit Svcktb og holdt Fastet hen fot Viganss Aasyn, »Eet et endnu form-beut Kys nu dette Kors, hvot Frelseten et afbildet, og sveetg, at du vil holde, hvat du her hat indgasaetx at du ingen Sinde, inens du et ooen Jntden, vil aabenbate for nogen, hvad het et stet, itte sotdte tilbage, htoad du hat asstaaet, og itte tejse Klage mod mig eller mod denke Mand het for nogen Domstol gejstlig ellet vetdslig!« Den tolde Sved stod Vigand paa Panden; han bøjede Hovedet tilbage og tad. »Svcetg, Muntt« taabte Johan Goetdes, «ellet vedl chevelen jeg got det as med dig!« »Jeg svætget!« hvislede Bigand, mens han bøjede: Hovedet og tyssede det totsdannede Svcetdfeeste ,,Saa!« sagde Johan Goetdes, »nu et alt gaaet ret og tedelig til. Men bryder du nogen Tid den Ed stat! Dsden væte dig visi« »Er alt dette Guid vg Splv,« sagde tytte Heinrich og lettede paa Vigands Stet, »saat J tundelig Bod fot det Doltest-d, Johan Goerdes!« ,,Jndlad eder itte med det!« sagde Landstncegten brast og greb Seiten. »Gott nu helst og sstg for Svendens og Heftenes Nætvcetellel Jmenö stal jeg se, hvad der et i Seetten, og et jeg saa rig, som J trot, stal jeg give edet en Gar-« hetnrich git, sttnt uvilligt, og Jst-an Goetdes aabnede nu Sekten vg gav sig til at anders-ge dens Jndhold. As alle ide Maler, Vigand maatte udstaa, blev denne maaste den verste. Alle hanö sutt sammensitabede Statte bleve O) Panlerstlorte at sine Staalttngr. W) Lydlqhedz et Udttyt, sont brustes om eiteeladne Mante, der bleve trumgae til at poetholde kletterte-leeres udtraniniede, oa Ransmanksens srydesulke og spottende tldraab ranite hangss Hierte som Naalestit Hoert Ztntte blcd sreintaget og sværasat, og sørst da Johan Goerdes lsande naaet Sættens Bund, gav han sia til atter at patke Stattene ind oa bannt saa omhyggelig for Saiten Jniidlertid tom Heinrich atter til Sterne og Johan Goerdes taldte sin i,aandsaste Svend Klang til. Ved hanz Hjcelp blev Vigand, efter at hans Baand vare løste, assøri sit Adelsstrud og isørt sin Muntetutte· Det var allerede begyndt at dageg, oa Johan Goerdes tøoede dersor itte ined at stride til Handlingens sidste Att. Paa hans Be isaling tog Klavs og Staldlarlen Vigand intellem sig, og, lledsaget as Johan Goerdes og Heinrich, sørtes Vigann over Engen ned til Floden der, hvor den var smallest, ogH twor ver laa en Baad. Spendene pufsede paa Johan Goetdes’s Besaling Munten ud i Banden og sit det Paa loeg at satte ham over til den enden Bred og der lade ham lebe. »Hils den hellige Fader!« raabte Johan Goerdes, da Baden var stødt sra Lan-d, og nogle andre døde Venner, jeg har i Rom. Naar du stedes til Fodtys, vend da dine Lommer og sremstil dig sor din Overhyrde soin et Mon ster paa en Guds sattig!« Bigands Aasyn blussede niørkerødt og fortrak s; trampagtig. Nu, da han var uden sor sin Fjendes Niet tevidde, tunde han itte lcenger tceinine sit Raseri, ner ga: det Lust. Han reiste sig brat, opløftede sin højre Haanx og ndtalte den lirtelige Forbandelse over sine Bødler. »Forbandet være du, Johan Goerdes!« raabte han nildt, »og du, Heinrich, Brett i en Røverkulel Forbandeoe Verre J baade i Hufei, paa Ageren, paa hvert Steh, J staa, sidde eller ligge! Forbandede Vcere J ved Æden oa Tritten, red Eøvn on Bangen! Forbantede vcere J sra Jgse til Evanael Gnd slaa eder med Arm-ov, Hunger, Feder, Frost oa Hebe! Han slaa »der nied Laintiea oa Bliiidlied, iaa J samle om ved Middag, sont andre ved ;l.ItiDnat! Jorden sluae ever soni Dathan Da Abiraink J fare levenoe til Helvede oa pines til eoia Tid nied Jlds liter! Saa sle det, det sle saaledes. Amen!« Zoendene hvilede paa Ihrem-, forsærdede over de arneliae Bands-ern Heinrich blev blen, oa seln Johan tijoicrdeg var itte vel til Mode; ihi en Forbandelse nienteg i Da for sia at liane dcemonist lirast on tunDe, een Gang udtalt, itle unnlade at volde Ulytle. »Gott nied ham, Kning raabte oinsider Jolian Goet hes-; ,,ro nat med det aistiae ltryb!« »Jnden et Aar er oinine,« vedblev Munten i 11stnr-— liat sltaieri. ,,liaaer du, Jolian Goerde5, sont et vIladsel paa Lial n til Føde sor Ravnene!« ,,.ltnenl ham, .5tlav-J!« raalite Johan Goethes, ,,3crtter lxan sia iil Modverrae, saa anr det as nied ham!« Wava sprang op, nien Vigand flog Kors- sor sig oa faate trnende til ham: ,,Rører Din Haand inia, en Gnds Dg Kirteng Tjener, vil den vie-ne sont Lein i Host!« Men Klang var en vild Karl, Vel øvet i enhner Voldzaaan Han sined Aaren, sprang op oa tastebe sitt over den rasende Mant. Vigand satte fia iinidlertid traf-s tiat til Modvarae, on under den voldsomme Bryoetamp styrtede de nenne, tast omslyngede, over Baadeng Rieling i Floden oa forinandi. Johan Goethes og Heinrich uostødte et liøjt Raab on stirrede med spcendte Blitle paa det boblende Band, som niste, at Lampen sortsattes i DnbeL Det tyttes rein at nare lange, oa doa lienait der ncrsppe et Minut, inden Spenden-J Hoved tiiste sia over Bølgerne, inen han var alene. Han svøinniede til det Zted, kmot hankz Herre stoc, sprang i Land oa rnstede Vanoet as sia. ’« saape l)an, ,,nn band-Er Den snle Munt inan «cx1cl. tnere: jen aan liani Randen!« »Bel aiort, limva raabte Jolian Meeres-J ined Vild Maske »Im slænter dia tnve Gylden sor det Sind; men nn bort bersrak« Te itede tillJazie til liraenx nien inden de naaede den, faa de Viaandsz Jst-end meo beaae Hestene i snld Firsprina iaae dersra an Landeveicn mod Noan Han var vleven gleint, havde i Asstand oceret Virsne til Viaands Enoeliat on slap lntlelia liort, da Johan Goerdes lioldt det itte sor Umagen værd at sorfølae ham. Ved hain sit Folmer og Margaret at nide, lsvorledes Vigand var kommen as Dage. Hans Navn blev ille næonet inere imellem dem; inen som en Stygae for nu oa da Mindet oin ham oa hans Synr gennem Margareth Ssasl Jngen vidste dems; inen der var bog een, soin mindedes hain med Barmhjertighed og bad sor hans Sjæls Frelse, og det var hende, mod hvem han havde syndet grove«st. Hans Odermand, den vilde Landslnægt, red nu atter ud i Beiden ined en suld Pung og en let Sainvittighed for at snlvsøre sin blodige Livsbane og ende, som Munken i sit Had haode spaaet, paa Valen son- et Bytte sor Ravnene. Niende Kapitel. Thøger Lovenlmlts Proseti. Det var en mild, stille Dag sent i Heft Himinelens dnbe Blaa tittede gennem det brudte Stydcette, og Sol Jstraalerne strejsede hist og her Lyngbjoergenes inørte Sider sog Slovenes mangesarvede Kronen Det ayldne Stier loin og ssvandt som Vemodssmil paa et alvorssuldt, fredsælt Aasyn, og Mossøens blanke Flade gengav med et Spele Trostab Jordens brogede Pragt og den under sulde Vetsel as Skygge og Lys. Det var saa tyst, som omi en Paradisets Engel var nedstegen sra Himsmelen og von-i drede over Jotden, medens Alstabningen, genneinstrpmmet’ af en hellig Frev, lyttede til denö Fied. Pan en lille Hei, tcet ved den Vej, der strer sra Rye til Din, sad en midaldrende Mand og en ung Pige og saa i drtmmende Tavshed ud over Egnen og ned til det mer ligigende Verteilt-steh hvis ærværdige, rede Mute og gyldne Spir net-pp lysuede i en stembrydende Solsttaales magiste Glis-nd Manden var Thiget Ltvenbalk og den unge Margaeet Mogensvatter. Den sine thme paa hendeg Kinder vtvnede om ttlbagevendende Sundhetz og as -i«s - »L hendeg Øjne straalede Klarhed og Frev. Thsgers rovede dyv, indre Bevcegelse. Store Syner git gen hans Sinn mens han skuede ned paa det store, nys s » maegtige Herrelloster. Nys saa tncegtige — thi nu var dets Magt bin-R den papististe Kirte, der saa lcrngc havde ravet, var omftss , snnken i Gute. Det haode vceret Kristjern den Tredies første Gerning, da Borgertrigen lyttelig var endt, og has som Rigetg Herster udstralte sit Scepter over Landwi at nedstnrte Kirtesyrsterne, de nicegtige Bispetz fra der Hojsceder og laste dem i FcengseL Den lntherste Leere-I Herredømme var sorlyndi, og nylig havde alle Herre- es Nonnetlostre i Danmark modtaget det Kongebud, at entes maatte Klostersamfundenes Medlemmer bøje sig for den ny Ordning eller forlade Klostrene. Dette rot-eiliger UZWUJW havde nedsiaaet den sidste Rest af Papistetkkts Mod. Med Hiarme og Straet Inærtede de, at den udviakgte Konge var en Man-d med klare, myndige Tanler og m fast Villie — i deres Øjne en Belials Fyrste, uagtet hart dog i Gennemsørelsen as sin store Plan git sindig ftem pg ikte sornægtede den Mildhed, som pna faa Undtagelser met hat vaeret den oldenborgsle Fyrstestammes Særkende. Da denne Tordensky var dtagen over Landet og hat-de ndsendt sine droebende Lyn mod Pavevceldens Tinder, blev det stille i Sjaelene. Hos nogle var det Forundringens Stil«hed, idet de forbavsedes og glædede sig i Stilhed over, at den store Gerning var fuldbyrdet; hos andre Sonder tnuselseng Stilhed, idet de ved den sulddyrdede Kendsger ning vaktes til Eftertante og Selvprøvelsr. Te faa, i hvis Hierte Forbitrelse rasede og som forhærdede sig i Trode vovede ikle offentlig at give deres Sindelag til Kende. Jtte alle, sont sølte Grunden vakle under sig, sandt saa kyndig Tilrettevisning og saa levende Trost, sont den, der blev Margaret til Del ved hendes Frænde Thsgeh Efter en Rejse til Vilsorg og et Lphold i Hjexnmet var halt as Deltagelse for sin unge Frænke otter vendt tilbage til Kjærs Mølle og hciode docelet der en hel Uge. Ved hans tlare on fyndige Fortoltnina as Guds Qrd dar det Steh som Vigands standige Voldgdaad txaode scnderrevet gan sle draget til Side, og det rene Evangeliums Ttraaler date faldne i Margarets chei. Hnn indrømmeke sin fordumsi Vildsarelse on lod sig vejlede paa den ny Barte as sin fas derlige Vens dnbere Jndsigt, men hun opgav dog itke gan ske sin Selvstasndialyed Hnn henfaldt itle til de fleste nn onidendteg scrdvanlige Fejl, Jntolerance og for vidt dre den Nidtcert)ed. Hendes haatde Provelser og dnve Yd mygelser havde gjort hende oderbætende mod andre. Te Kærligtkedsgerningen hnn lzavde ovet i Klosterei, og dett Zelvforncegtelse, lmn der havde nndertastet sig, havde ef kerladt Spirer i hendes Hierte, som nn, opelskede af Sand liedgsolens oarnie Cis-tranken udfoldede sig heilig. Saale des førte l)nn det bedste ved de gamle, kirkelige Tilstande oder med sig i de ny. Thøger bebrejdede bende underli den, at bnn var lnnten, og nun tcenkte nndertiden om ham, at hnn git for vidt on i sin Nidlcethed glemte Kærlighed,. sont er al Kristendoms inderste Vcesen Genete hande, skønt uvillig, beslnttet sig til ganske ai sorlade Vissina Kloster. De ny Tilstande forvirrede ogc crngstede hendessensoldige og barnlige SjæL Hun drog. tned Ulyst atter ud i Verden, og kun Kcerligheden til heu des Dotter gav hende Mod Vertil. Efter Folmers Rand vilde de om san Dage drane til Viborg og blioe der om Vinteren, thi først nceste Foraae sknlde Brnllnpdet staa; nien sør Afrejsen selte Markt-drei en Uafviselia Trong til at jage Afsled nted den Mand, der hadde rist lsende saa oprigtig en Deltagelse dg, otn end i Bilds-treffe faa dog i den dedste Menan strasbi at fcestne hendes Frombed og Tro, nemlin Vroder Ambrosinzi i Zin. Hnn var i den Hensigt paa Vejen til l)am; men hnn kom dog tilliqe af· Deltngelse for lsaln seld on sor, ængstelia anI hnn dar sor bang Fremtid, at gvre hain et godt on denlth Tilbud.. Linn ncrredc det hemmeline on svcrrmeriste Inste at for sone tynrn nied bang llnadomgven Tlmger liavde først afslaaet hcndes Ben at folge hende til ZEIT-: men eftet nnsrntere Losrrejelse dar ·han doq aaaet ind der-paa. Forst, nn liotte Margaret Anrfnnen til Thøgers Fnjelighed,. on denne Kundstab lod hende ncesten angre, at lnm hande faaet ham nied. than-reiste sig neinlig brat og sagde: »Lad os itte tøve her lcenger, Margaret, nlen styre lige mod Mnalet! Et Sandhedsord, sont jeg vil sige min oildsarende Broder, broender mig paa Sjælen, og jo søt det blioer sagt, des bedre!« »Min leere Froende!« sagde Margaret, idet de forlos Højen on sogte ned til Vejen, »glem nu itte, at J kommer sont Sejrherre til den ovetvunsdnel Kncek itte det bøjede Rør, men vis Mildhed og Staansomhed! Kun paa den Vis vil det lytkes os at vinde vor aedelsindede, fromme Ven.« Thøger stand-sede, saa Margaret ind i hendes kanns fyldte Øjne, sra hville et tcerligt, bedende Blit lnste hanc i Mode, llappede hende paa Kinden og sagde sinilendex ,,Ncer ikte den Tro, at vi sville finde ham bøjet og myg,. nej stridig og stind! Sitlerlig vil det viere fornødent at lade et Sandhedens Ord sont et starpt Svcerd txt-enge igennem den Seloforbindelsens Rustning, i hvillen han« tror sig sitter. Men lad det ilte ccngste dig! Du vil finde,. at den godc Hensigt, i Pilken vi komme, netop maa frem wes derved.« Margaret rystede toiolende paa Hovedet, men vovede ikle at modsige den nidkære Prcediker. Hun hyllede sig i sin Hcettelaabe, og de gik rast videre; men da de ncertnede sig Jndgavgsporten til Klosterets Omraadr. standsedb Margaret. »Frygter J itte, Thøger,« udbrød hun, «at J blivek tendt, og at des- Ian blive tilføjet eder Overlast i Klo steret?« s »Bei frygter jeg itte,« svarede Thøger rolig. »Ju gen Sinde for satte jeg min Fod paa de Øm Brsdtes Enemcetker, og min ydre Person er tun kensdt of to i Klosterei, Abbed Peder og Broder Amsbrosiug. Den stdste hat itte Billien til at stade mig, den fsrste vil itte driste Its dertil., Lad os lssbe den Risiko! Det vilde dog vere klo gest at onst-ge Brodet Ambrosius uden Abbed Pedets Mellemtomst, om det vil lytkes.« ! — WEWJYHT EINIGE-II T