Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (July 10, 1903)
f J Stilheden. W Ernst Even-s ) (Foktsat.) Og med saadant et Sindelag mod ham vilde hun mau le huns Gudftygtighed efter sm egen MaaleftolZ Ho! selv endnu i Dag banlede hans Vierte, naar han tænltc paa dem Svat. Nu havde han Grund til at vcere Kni-nde; habet! Nu lunde Prcestefamilien andre sig, naar de her efter lun fil ham at se i Kirlen paa de høje Festdagr. thker fynle heu, naat Stormen braer gennem Sto ven, Haabets Gksnt faldek og bliver fondekttaadt — men J S":jetnek detoppe, J vedblive at lindre, som om J vilde holde Otbet over al denne jordiste Storheds Feld, over alle te grønne Haut-, der gaa til Grunde? W 2. Den stille, lille Stur. Tet lette Koretej sarer gennem Storstoven. Nn dar det naan Hegnet orntring Studen. Gddgejerne leitet Hdredet rg løster Haandem Pisten suser ginnent Lasten. sra de stante Gangere flyde as Sted De ile den første LLIteraenstraale i Mode Man den ensoinme Mand, der bolrer Jnxnmen i Haanden, hat lostet Hovedet, tot at TIJZVraensolens Straater tan iyse hain ind i AnsigtetZ Hart ban leitet Hodedet for om muliat at faa Die paa Hin: Titelitiaen gennem Fortidens StyggerZ ·--- den Himmel. skiae, bdorpaa Lyistittelserne dandre op og ned fer at trinae tiam Hilsener sra en anden Berden dg tage klang Oiliener med ind i den anden Verdent Hvor tlare og the lia-: stiae risse Stiftelser itte stem for bang Eitel: en Otding fuld af Kraft da Villiestyrte — hist en Stilleij straalenre i hele sin jordiste Stsnhed —— saa inajestertist, saa sinnt, som han aldrig sør eller senere hadde set nagen jordist Kni.nde, da ved Siden as hende hans Moder —- bleg oa fin ca —- Præsteng Ærna — —. Den satte Lillic tan der-re liae saa imponerende som det mergtige Egetrcr, eg Satans Roser have lige saa godt deres Ynde sont Liba nonk Cerere. Der er en Følelse i den ensomme Mands Hinte« idm naar Tag og Nat smelte samtnen. Er de: en nn Moment-da der vil gaa op oder hans Liv, eller er det Miene-den« der vil minde ham din, at for ham dar det hitht tun daret Nat? Daarstab! Henrit Armbrust -:r innen eniom Mand: han er Eier af et stdrl End-Z, og alle Godietg Beboere tilhsre ham. DaarstadS at der sor ham tun stntde gides Rat, for hant, der er omaiden as Rigdom: menk Glanz-, overstrcalet af Hader, l)dig Hierte er irit fe: alle Baand, der hat stiajort sig for den taadelige Kranke. der tnidst Vendte ham Rnggen, skiajdrt sia sdr — Brddre da Bestre? Naar ten sorste Morgenstraale iitrer drer Jorderiam sciler Vandrinacsnianden liaesoin en hintre anfert; man fiaer, det er widest, naar Zolen er i Fastd mer c: sta: ::s: :-er gaar tigesom en Fiuldegnsen gennem Henrit Llrkkidruitsz Hinte. Ltt:er lader ijan Hestene fette Pistem kdrac :r det? Lin itar3), laiiatrntten Piben genltscger erer Matten —-- end-in en Gana here-«- den i den stille Moraenstund. Orad dar det? LUtandeiL der toter, vaagner op as sine Trmmnerien Hrad er der i Vejen med de stcerte, stadieliase Hes:e? Hatt firatnmer Toskerne; med traftig Haand søaer han at kaide de medige Tor. Hvad er der? Histdenne snier Traet fort-i. Endnn en Gang tader Dampliesten sin Piben kmrr. Tet lnser tlart sra Vinduerne i den lange Begn reette, da Persontaget raser sdkbi —— ---— og den ensommc Monds Hesie rase ogsaa as Sted ved Siden as Toget, sent naar Stormdinden suser hen orer Martern — Et Sprina —- et Stsd —- en Bragen —- Vognsjedrene smcette samtnen; Vognstangen er tneettet. Hestene have sorladt Veien og fare hen ad Banektrætningen langs«nted Toget. Der, hvrr Vejen for-et hen oder Banelegemet, staat Bauer-agieren ved Siden as den luttede Barriere og fer bedenke da stældende daa KIretsjet. Han har set. hdor de deelige Heste blede sty for Toget; han har set, hdordan de plttdfelia drejede omtring og jagede af Sted, som om de dilde gennembryde Vognkeettenz han har set, hdot stud ftcndia stusten hat tabt Magten over Dyrene. Takt das ved den sidfte Waggon ere de sprangte af Sted hen ad Stinnerne: ca nu —- -— lange tan det itte gaa saatedes —- forend den lette Vogn splittes ad paa Stinnerne da Svellerne. Manden hat luttet Barrieren op og styrter as Sted eitek de lsbfte hefte. han hat nappe lebet i. ti Mi nutter, forend han see et Vognhjul paa Beim Han sinn der sig videre. Oan ded, at der er stet en Ulytte, at dank Hierin er npdvendig, otn det itte aller-de er sor silde, at han kommen Var det itte, som harte han et Steig langt dorte? Natten er veaen for Msotgendeemrtngen. Endnn tindre Stiernerne ned til den stille Jord; men en efter en beaynde de at idtsvinde. Ville Stiernerne maaste itte se paa de sonderslaaede Bcn aL den svr faa Minutter siden endnu starke, tige og smutte Mand? Banedoateren agter itte paa Stiernernes Blinten da Forsvindenx han retter uftavendt Blittet paa Vejen. Stdn nende iler nan fremad for saa hurtig som mutigt at naa Ulytteåstedet Atters stsdet han« de mod en Del af et Hint, og da han ser nsierestiL opdagee han en Bleide-L Er dette Btodet af et Dyr eller af et Menneste? Fremad! stemad! Nu standser han. Han heiter tydeligt en Mand stsUne. Der ligger han for hom. hans Hoved er lagt til Hdile paa Stinnernr. Banevogteken bsjer sig ned over den sorulyttedex han ser, at Bbodet slyder ud af et Saat i benedei. san spprger, men faar intet Spur-. Manden stenner oa krummer sig af Smeeie. Banevogteren vidtte, hdad hanc Pligt paabsdi ham, og at det nieste Toa fstst vil komme om haldanden Time; i den Tid tan han bringe den faarede indi Vogterhuset vg afgide Melding om det passerede til alle Sider, set at man tan se sig om efter det forulyttede Mut-L og lade det næste Tog tere med Fetsigtighed Sau gsodt det lod sig ask-e i Dagarvet anders-nie shan den ftattell Mands Saat. Inf tede hatn derpaa pp paa sine Arme og bar hanc hieni. Tung net var Bdrdem og hvii bang tkofaste Kone ttte hat-de satt-ein ts· at Stets, tentt its, at der var handet neiget uscedvanligt, og hadde slyndt sig at indhente ham, vat det not biet-set umuligt for ham at naa Vogterhuset Nu hjalp de hinanden tned at beere ham ind og saa hatn dp paa Sengen Manden laa med luttede Øjne, sten nede da sande ilte et Ord. De vastede Saaret i« Bag hcvedet oa sendte detes celdste Sen til den nættneste By ester en Lage. Nu sulgte det cengstelige Timer. Fka det nættneste Voatethus blev vder meldt, at den ene as de to Helte var bleven liggende med brættet Ben og saa ilde til redt, at den sttats maatte slaas iihjel; den anden var bleven tat ind i en Bondes Stald; Bognen var aldeles splittet; doa rat Banelegemet og Stinnetne ryddede, Toget tunde stit passet-e. Man vidste hvetten, hvetn Herrenvay eller hvem Voanen tilhsttr. Lægen stosd og undetsøgte Saatet. Om han havdc taget insdvendin Stabe tunde itte asgøtes en«dnu. Lægen oat bange Person d( Imand-en øjensynlig havde heftige Smettet. Saaret i Exxdet sotdtede not den største For sigtiahed, nten Lcegen ansaa det ilte for livssatligt; paa en hel Tel Kvasstelset hist tsg het paa Legemet syntes han tun at lange tinge Virgt. Han totn igen am Astenen. Den Woge havde ncesten liaget bevidstløs hen hele Dingen, tun as on til habt-e han slaaet Øsnene op og fotlangt Band. Doktoren sputgte Banevogteten, otn han itte vidste, "k)rern ten sotnlnltede dat. Nes, han tendte ham i.tte. »Hm Te itle undetselgt hans Frattetominet?« »Nei, Ot. Dottet.« »Dort er hans chedet?« Bankdonteren hentede dem, on Loegen ttat en Btev taste nd as Bttistldtnmen daa Ftatten En stot Suni Panittsenae gled ud. Han lod de lilna Sedler glide gen nein Finatene «Tte Tusinde Kronet otnttent. Her et Visittdttene: Henkit Armbrust --- Buchkode.« Vanevonteteng Kone stdd ded den snaredeg Sena; »Hentit Armbrust sta Vuchtode,« gentoa hun sorbavsety »Ja, det et ham,« svatede Laaen »Man siget, ai« han et en menet tig og sotnem Mand, jeg hat slete Gangel hatt ham dmtale. Men saa undtet det mig, at en saa sotneni Hette tøtet alene otn Natten uden at have en Kust ined sin. Det undtede mig oasaa, at inaen as edet strals nndetsønte hans Lomtnet og sendte Bud til hans paa rotende.« Ja, det undtede de sig selv ovct. Men Banevogtern nadde haft Tieneste hele Tagen, da da han tom ind i Einen, var hans Kone optagen as at tøle den fdtulyttedes Saat. Nu saldt det hende sont en Zten paa Sanwittigs hedn, at hun itte hnvde sorget sot nt lade hans Familie saa llndertetnina om det passen-de Lasgen Paatog sig nu at sende e: Telntnm til Godsfotvaltetne Paa Buchtode, er han havdse alletede bemerkten at den saatede innen Ilsatestabkrinq havde paa, en lntsted nn onsaa, at den antnte He. thnsbrnst linvde Vlttet en sornntsetlin nanmtel Bei-erfund. »New-en et ntaaste et Zidestnttc til Lntlen,« beitret «etse Tottrten »Man titlte nie-get riet Pan Wnen tin-, ntsctlerss lnodsnaboetne haode nickt sin lnitiqe oret den nnnile Ot. Armbrust; hnn tnaa vist liade bietet en fast, gatnmel Heut-Z« »Ja, det vsat han «-——« zientog Nonsen, inen for tot sttakttet samtnen over sine enne Ord. »Hm J tendt ham?« sputgte Lasaen »An jn —— »s- jeg tentte lidt til hant.« Lauten saa, at Nonen dar meget rett, on lian incettede tydeliat, at Mindet vm den gamle Herr-: nat ubehageligt for denkt-. Han splte endnn en Gang den ihn-es Pule gad sine Lttket on sjetnede sin med den B-eiticettning, at han oilde tonnne iaen hen paa Motgeitstunden. Ten næste Daq stinnede Zdlen tlatt gennsem Vindnet ind i ten lille Stue. Den gamle Fotvalter sta Buchtcde Var kommen om Ratten, on havde helst sttats taget sin Hctte med hjetn; Lægsen hadde vaabudt den stotste Ro. Den lidende maatte itte engang slnttes hen i en anden Sena. Der var upaatvivlelig Fate sor, at Hiernen stulde blive anateben, hvis der git Betændelse i Saaten Den svge havde as on til slaaet Øjnene op og havde ogsaa gentendt Fotvalteten cg prevet paa at tale; men Fotvalteren hadde sotmanet ham til sat holde sig tolig, og devestet hast en lænaete Samtale nied Banevogtetens Kvne lnde i den an den Stue. Da Lagen tom, erklætede han sig findede messia tilsteds need den lidendes Tilstand. Fotvalteten udtalte. at da han vidste stn Herre i gode Hemden vilde han tun tomtne hveranden Dag og sorge sot alle Belventtnelig heben til Ot. Armbrust vat saa vidt, at han tunde taale at besotdtes hjem til Godset. Lagen svatede, det var der allertnindst tte Uget til, og det vilde maaile væte nnd-ven digt at taa fat i en svet Sygeplejetste. »Den btare Husmodet i det lille Hus hat paataget stg Plejen«, svatede Fotvalterem »og jeg ded, at hun dil udspte Den samrittighedgsnldi. Hun vil helst vate sri sot ndgen Hiælpx lad ketfot alle videte Bestemtnelset vaete asqcengige as den litendes Tilstand.« — Otte Dage eftet vat det en Morgenstund, at Madam’ «Len:psett satte sig hen ved den shges Sena, da Banevogte ten var i Tjeneste og Dsrengene gaaet i Stole. Henrit Am btust laa i de blsde, hvide Puder, men hans matte Blit hvilede spseaende paa Kionens Ansigt, som vilde han lcese hendes Tantet. -»Jea maa tatte Dem mange Gange«, sagde han sagte eg tatte henre Haanden, ,,sok al Deres trosaste Pleje. Hvig Detes aatvaagne Øjne og milde Haand itte Dag og Nat havde thet dm mig, hvotdan vilde det saa staa til med mig?« »Bei et Vothette selv, det hat ssrt Dem ind i mit Hus«, svatede hun, »saa sslget det jo as sig seliv, at jeg setget samvittiahedssuldt sot Dem.« »Det ssotetotnmet mig, at jeg hat set Dem en Gang tot?« »He. Amsbtust«. svatede -hun, «jeg hat tjent t« otte Aar ihsos Doktor Amt-tust i Alslebem og delte g-odt og ondt med Famtlien til den take Doktors Bottgankp Jegs nat aldrig bleven saa lntteltg t. mit egethjem,om ieg itte hat-de levet de vtte lyttelige Aar hos disse Men-nefler. De via-a ogsaa ganste vist have hstt, hvotlehes Fruen styrede hele sit has med Staren »Sagttnvdighed«, hvor hendes Øjne stinnede eg lyste som luttet Solstin, vg hvotdan hun levendegjotde sin Ftelsets Ord: »Sa·lige ete de sagtmodth thi« de slulle am Jst-den« Da jeg tom der i Oasen den-de jeg hebt Blod; men hendes gove« rd aftølede mig bedre end told Band-; jeg havde ogsaa Inest Lnst til Vetden; men hun vist min, at Bindtuen maa i Jlden, naat den itie stal blive std dende paa Stængelen Hun vidste, at Kloaikab et stcerteri end Styrte, men at Kcetligheden et endnu starkem Mer hvad siddet jeg nu her og snsatlet, det et jo altsamrnet noget, De maa vide bedte end jeg, Hr. Armbrust, sot De ei jo Dr. Armbrust-Z Son, og som De ligger det, saa hvid ox bleg paa Puden, er det ligesom oni jeg saa ind i Detes Modets blege Aashn, og som et Træt oin Munden mindede niia om hende. Ja, Doktor Armbrust, han var nu ogsaa saadan en Mand, som der staat sottalt om i Bogen, soin de sattiae aldrig vil gletntne, saa g-od og saa samvittigh-:ds fuld han vat; men Ftuen, hun var mere end en Moder for mig. At ja, Ht. Armbrust, naar det staat i Bogen, i det Guds Ord, at Fotceldtenes Velsignelse bygget Huse sot ;Bøtnen«e, saa ved jeg, at en saadan Fotjættelse er udgaaet fra Deres Hjem og hat banet Vej for Dem og Deres Sis stende. Men nu stal De hdile, Ht. Armbrust, og hvis De et stcert not dettil i Morgen, slal De sottalle mig om Derei— Btødte oa oin den lille Alma. Hun var min Yndling. Jea hat Voatet hende, da hnn stolprede hen ad Gulvet den føtste Dan, og sea sulgte hende til Stole. Hun var en ind lille Piae; hendes Øjne vate saa klare blaa sont For aarshimlem Da hendes Sjasl saa ten som Guld. Men nzi inaa Te hvile, .Ht. Armbrust — De set aanste elendig nd. Jea hat not anstmsnat Dem med min Snat; nten hvot Tasnateg jea itle ester at tunne sladre lidt med Dem otn Teres Familie-X Hnn reiste sig, laade Puderne til Rette under ham, da saa iaen paa harn. Hnn blev ganste fotsttcettet over hanc Bleahed ca vendte sia hurtig om. Hun blev bange sor at have talte for nieget. Hun havde itte set, hvor den slani inende Glød stea on i. han-:- Kinder, da hun nævnece han-Z 3østende, ca hvor Rødmen aav Plads for en dødielig Blei-t hed. Hun havde slet itte bemcettet, hvot han stælvede orer hele L-:aeniet, da hun lovprisie hans So et. J den daas følaende Nat sov Patienten meget mutig-, og talte i Søvne om sin Bester oa om Moderen. De sidste Nattet havde de itte behovet at vaaae, nien nu maestte Konen tidlig ud as Senaen sor at lntte til hans Aandedrag, og hun høtte hain siae: ,,«Lllma, gaa bott! — — Alma, jeg tendet dig ittc —« » Ketten, som sad ved hans Seng, tystede paa Hovedet ra soldede Heendernr. Om Morgenen tlaaede Ot. Armbrust oder, at hans Horted var saa tungt, og at han havde mange Smertet; Nonen fotesloa at sende Bud til Lægen, men dette Vilde han daa inaen Maade tillade, oa saa baade sty oa forvirret Paa tende. Hirn hat-de aldrin føt iet det Blit. Hun spurate litert Jjelslit til hain, oa da han dedltlev at sorsitre, at han tmade det aodt, nicn alliaevel saa Paa hende tned det iot oitrede lldtrnt, ndbrød hun bedroret: »Ak, Or. Armbrust, jea hat aanite bestemt ophidfetTeni ined inin Enatten oin Teresz Enstende, det hadde jea tnnnes siae inia selv. Men Fotvalteren hat natnrliavis strevet til dein alle ra sortalt Dein, hdad der cr beendet, oa Inin Mand vkl nu sende dem et Posttort, for at de tan dide, at det et lsette ined Tem. Men De nisia berolige Tem, Or» Armbrust Jea stal lasse et Kapitel af Bibelen for Tensh Tet ajorde Tereg fftn Moder ogsaa altid, naat de inae br ahndte nt blide utoliae.« « Henrit Armbrust ajorde en afvcetaende Bevæaelfe ined Haanden, men det saa den gode Madam Lempsett itte. hnn var allerede i Fcetd nied at slaa on i Bibelen oa be anndte at let-se det Kapitel i St. Johannes Epistel, der la det og taste et Blil ind i. den stote Guds Karliahew »Se, hvot stot en Kretliahed Faderen hat bedist os, at vi stulte taldes Guds Born«, og som genlndet as den PaamindelseI »Lader oS elste i Getning og i Sandhed!« Da hun var særdig med at læse, oendte hnn Ansigtet om mod iham. »Hvad hat jeg nu igen gjott!« teentte hun sotskrcettetx ,,han gtædetl hvor tan et Otd i den helligse Strist stade en sha? Dottotens Ftue lceste saa oste for en sna i den trete Bibel. Men hvot set han ud!« Hun vtidet sine Hiendet og udbtydet tlagende: »Hvad Aar jeg gjort?! Ht. Armbrust, sig mig, hvad sattes Dem?" »Mine Btsdte og min Sestet sattes mig —- — jeg savnet Karliahed —« han ttsstet ham med, at hendes Mond not sttivet til hans Søstendr. Men nu gaat han til Betendelse. Hatt fortællet, at han i lang Tid hat solt sig ulytleltg og ensotn, at hin Ulyttesnat havde han set sine Fotceldtes Stiltelset med liablege Ansiater oed Siden af Vognen, han hasvde høtt Moderens Rost idelig spstgende otn hans Sitstende, og han havde itte tunnet svate. Og nu var dette Spotgs niaal iaen blevet tettet til hain, og det laa som en uhyte Byrde paa hans Samvittighed. Men nu vat den gode Madam Letnpsett ret paa sin Kæphestx hun ttsstede, sotmanede, optnuntrede og optejste eet sotsagede Hierte, og naat den gamle Stolthed vaagnede, sorstod hun udmættet at slaa den til Jsotden Da Lataen lom iaen den nceste Dag, syntes han imid tertid mindre aodt om den lidendes Tilstand. To Dage .ftet tom Fotvalteren fra Bnchrode, og Lcegen var der vg saa, da Ot. Armbrust havde onst-It, at de to stulde ttcesses der. De to Man-d talte lcrnge med den sygse. As og til tnstede Lagen paa Hohe-den undetsøgte Saatet, og erklette de, at »dem maattse have en nieaet stætt Natur, sot ttsods alle de sidste Daaes Sindsbevceaelset havde Helbredelsen igjort godo Fremsttidt; men han maatte alligevel format-« til stot Fovsigtiahe’d.« . Fotvalteten lovede, at der stulde blive sorget godt for alt. Aprilfolen stinnede ind ad Vinduet, og der fle nsoget hen over den saatedes Ansigt, som lignede en Solsttaale. s. Dei stille Hierte Paastesolen kastet sine milde Sttaaler paa Buchtode De hsje Vinduet ete speflblanle, saa de gyldne Solsttaalet let tunne finde Bei ind i Beetelserne. Det ladet ogsaa t .l at der er Paastegslans og Feststemntng ovet Beboetne J en bltd Leenestol i den hsje Solon siddet en bleg Mand t Alviorligi siuer·Øjet ind i Solly'set; men selv over detie blege, alvorlige Ansigt er der et alvorligt Prceg, en Taube-n Feststsemning, som der dengang var over Jsrael, da det hsvilede ved Guds Brønd under Palmerne i Elim. Af vg til svæver hans Blit ud over Gaardspladsen, som om han vsentede nagen, og saa slaar han igen Øjet ned, som väde han se ind i sin egen SjæL Det var ogsaa onde Drømme og onde Timer, Hentik Armbrust havde gennemgaaet; flemmc Uger han havde til bragt i det Iille Vogterhus, hvor Sengen var saa haard, Sengetæppet saa tungt; hvot Dødsiangsten havde vceret saa stor, oq hvor Billedet af levende og døde havde omgsglek hom. Ogsaa disse Timet, hvor den simple, taroelige Ida-ne havde væltet en uhyre Byrde over paa ham, og atter taget den fra ham; da al hans Skyld havde staaet klar og tydelig .f-or ha"m, og hun saa bestandig havde gentaget, at hos Her ren er Miskundhed, Fotløsning og Naade. Og i den lille tarvelige Stue havde han under bange Tvivl og Spargm genfnndet den Stat, -hans Forældre havde givet ham med paa Vejen, og naar den gamle Trods og den gamle For sagen greb hom, havde den simple, fattige Kone i Banevog terhufet henvist ham til hans Moder-Z Ord: «.Tt)i blind dn ej fuldende tan Tet aidtde han diu Ftetsetmand Paar bei-for angit du vol-den est. Ftn til din Herre, Jesn Mist-Z eg dette er havde oasaa ttøstet hende engang, da heu reE Sieel da hendeg Samvittighed var i Nød. Oa endelia Var den Dag optunden, da Fotvaltetete holdt for Deren med Stadsddgnen fra Buchrdde, dg- da Henrit Armbrust, støttet paa den gamles Atm, Vaklet ud af .Huset, som i Sammenligning med Buchtdde er en fattig, elendia Hntte, der alligevel et bleven til Etatkammet for l:am, hdotssta han modtager store Rigd-omnce. Nu hat Godsejeten vætet en Uge hjeinme i sit hygge lige Bo, da Itrhjemmet hat dirtet hctbredende dg styttende paa «ham. Alletede den søtste Dag tutde Retonvalessenten vcete nogle Timet oppe. Den anden Dag —— Mandagen i den stille Uge — havde han tunnet sttive Bteve. Lange Bteve dsven i Kober Det havde vdldt ham megen Be«svær; han hat oste maattet lægge Pennen til Side og støtte Hode det — men saa hat han sitedet videte dg videte, dg de ete alle bledne sætdiae. Maaste venter Hentit Armbrust Sivar paa alle disfe Btevse? Første Paastedag tdm Madam Lemvfett alletede tid lig dm Morgenen oder til B.uchtode. Hun dilde med egne ; Øjne ovetbevise sig om, ,,hvok«dsan Køteturen dar betommet »"; dendes Patient.« Hun flog Hcendetne stimmen, da hun saa, hdor ptcegtiat Hentit Armbrust var tommet fig. Hern detne date not meaet wagte, da »lidt blegnaebbet var hast ja dasaa; men Ismene saa saa livlige og glade ud, som den stinbatlige Paastesdl!« J sit stille Sind tænker Madam , « iLempfett paa det flaatende Fdlt udenfdt i Foraateis Sol- H stin, niedeng hun bettagtet lsam i den dløde LænestoL »ja, Utaat han itte følet fig faa glad og fti fom Fugien i Luften, Indern stal saa zagte det?« , Han maa smile odet Sammenligningen, dg svater Hnuntett, meng ban beitagter hende dpmaettsdmt: ,,Naat jea set paa Dem, saa maa jeg destandig tcente tilbaaie paa min Batndoms Patadis, paa dette Gudg Ri aeg ustnldiae Glctdet«, — pludselig foritummet han dg tyttet, set paa Tasselutet og detester nd i Gaatden. Hatt hat sendt to Voane af Sted i Dag; den ene nie-d Norden, den anden mod Enden. Den fta Norden tan itte vcete her endnu, fot Toaet er maaste næppe not leidet ind, og der er en del Mil til Baneaaatden, men Vdgnen fta Enden — — tys, nu tullet den netop over Gaatdsvladsem Den blege Mand reiset sia. Han gaar hen til Vinduet. Madam Lempfett ek aaaet ud af Vætelset. Han et alene — alene med alle sine Forhaabninger og alle sine Fotventninget — alene med sit bantende Hjette. Hans Haand hvilet pack Vinduestatmen —- den fetten Godsejet Hentit Armbrust, fot hvem Godsets Undetgidne saa ofte tnstede, ryster nu ser over hele Legemet. Han høtet Vognen holde for Ind ganaen. Vognttinet slaas ned. En — tun en eneste Pet son styndet fig op ad Trappen. Godssejeten traedet til baac i Stuen. Deren til Salonen luttes op. Et Ansigt med blussende Kinder og med straalende Øjne tommet til Seine Dette Aasyn et en Putputglød. Saa hilser hun. stammet en Undstyl"dning, »for’di thældtene itke et med, Fadeten havde en Begtavelse at sortette, og Modeten hadde lsovet at ville vckte til Siede, da det var den gamle Naht-er ste, det dar død —- men hun selv —« »De selv, Ætna«, siger endelig den blege Mand, tre det et Sttidt nætmere og tcetker hende Hase-indem »Trotz De selv de Ord, jea shat sitevet til Dem?« »Ja —- Ht. —- Armbtust«, svarede hun blidt, »jeg» vi.dste, at De tøtstede ester Retfætdighed, og at Heten vilde give Dem at dritte-, da at De trænate til Fted —- Vorher-te vidste fo, bvad det vat, De langte-Z eflet, stglde han saa site give Dem det?« »Da et De kommen for selv at give mig Svat paa: mit stote Spøtasmaale?« Hun havde flaaet Øjnene undselig ned, men da hun nu saa op paa ham, svsmmede de i Taater, skønt Glatden sttaalede ud as dem. »Mit Komme maa vctte Dem S-vat-3t. Om en Timä tid maa mine Fcrwldte vcete her —« « »Ætna!« udbtød ban og lag-de Atmen dmtring hen"de,, »vi.l du væte min Husttu?« »Ja, sot Tid og Evighed.« - Men straften sttatte itte længete til; chrik Ambrusk maatte scette sig i Lcenestdlen for at kunnse bcete »a! den Glcede da Sindsbedægelse. Ætna staat ved Ssiden af hom, tlappet de blege Kinder, og spøtger betlemt: »Du vil da itte blive syg igen?« »Nei, Ætna, Glceden vil snatt helbrede mig. Naar tan dine thældte vcere het?« »Om en bald Time antaget jeg·« »Im hat endnu en Mangde at strifte for dig —«' »Nei, mit lLijette«, svatede hun mildt, men alwtltgh «naat du ihat fsotsonet dig med din Gild, hat du intet at strifte fot Mennestene.« « Glut-H