Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (Jan. 16, 1903)
L En Markedsdag cller JenS og Waren As En Ven delbo. (Sluttet) Hun git hen og saa i Vognen, alt laa, som hun selr haode pattet det ned. — Aa, var hun dog bare itte gaaet ind til sde Notterl Ja, havde hun dog ftsjet Jenö og var taget hieni, eller var hun bate, som han oilde, blevet boete sra dette hastige Marted! — Hun lernede Hovedet op til Vognen og grad. En ai Krillesens Kommis’er totn lebende over Gau den. Da han saa Maren, standsede han hurtig og saa Med lidende paa hende. »Grced itle Maren,« sagde han, »nu ved vi, hvor Jens er. Mittel Stoven saa ham gaa ind i Kringlen Han lommer not strats.« Kommier lob videre, men Maren holdt ot- at grcedr. Ktinglettt — Hirn havde hort, at det var den vcerste Drittehule i hele Byen. Kunde Jens virtelig vcere gaaei derind? Langsotnt git hun ned ad Gaden til Kringlen Hun harte Dans og Spettattel derinde. Længe betænlte hun sig; stnlde hun gaa derindZ Ja, hun maatte jo· Altsaa ind i Gangenk Daten til Gcestestuen stod nahen. Hun saa derind. Der sad en Mengde Mennester med deres Kassepunscher. Nogle spillede Koth andre stud rede, grinede, smaastcendtes, halvfulde vare de alle. Gen nem Tobatsrogen saa Maren da saa meget, at der var Jens itte Hun stod ved Toren ind til Dansesalen. Stulde hun qaa derindi Nei, hun turde itte, og det oar da ogsaa umn ligt, at Jens var der. J det samme git en ud, og gennem den halvaabne Tør saa Maren Jens danse forbi. Hun røg ud paa Gaden i Hast. Nu liavde hnn set not. Aa, hvor hun gered! Ja, men var det da ogsaa hamZ Jo, det var hom; hun havde itle set galt! Aa, havde hun blot fsiet Jens og var blevet hjemmei Men hvem tunde ogsaa tante det! Saadan havde Jens jo aldrig baaretH sig ad spr! Ja, men hvor tunde han dog! Aa, hvad stulde hun gere? Hun hullede hsjt, medens hun stod og saa vaa de oplyste Vinduet. ; Lidt ester lidt sattede hun sig don. Det blev til ens stille Gras-d Hun besluttede at vente udensor, til han tom,? om ket saa stulde vare til den lyie Morgen. As og til; satte tnm sig paa Trappen ind til Bevcrrtningen, men ders tunde bun ilie vcete ret lange, fordi Folt ait ud og ind.s Saa git lntn over paa den anden Eide as Gaben, lang-I sonst et lille Stytte til den ene Side, saa tilbage og linl til den anden o. s. v» stadig stille nrædendr. Der var itte mange vaa Gaden nu· Nu og da tom en Flot unge, taade Mennester arinende og sjasende sorbi, nu og Da en enlig Fodgcenget. Jcevnlig var der slet ingen- » Maren folte sig saa trat, saa trcctx men hun vilde holt-e ud. Det var itte mange Tanter, der git igennem hende, mest dette: «Aa, var ieg dog itte gaaet ind i Teltet, —- var jeg oog taget hjem!« eller: »Var jeg dog blot itte taget paa Marted, —- nu oil jeg aldrig paa Matted mete« o. s. v. Nu var der stille paa Gaden. Maren stod stille lige overfor Veværtningem saa paa de oplyste Binduer og tcentte: »Vilde Jens dog nu tomme!« Der blev et srygtcligt Spettattel derinde. Hun harte Hvin og Steig as Kvindemennester mellem Mandsoltenes Edet og Forbandelser. Pludselig saa hun Deren gaa op, en Mand dlev smidt ud og saldt om paa Gaben. DIren luttede fig, og hun harte Musitten spille op paany. Hun git hen til Monden, der laa stille, som var han dod. Hun saa asngstelig paa ham. Men det var jo Jens! »Jens, Jens!« raabte hun, medens hun rustede i hom. »An, Jens da! Tjent Do mæ int«, Jene-' Aa, Jens da! Æ Do ded, Jens?« Hun slæbte ham et lille Stytte til Siden, lob da, saa startt hun tunde, ned ad Gaben, til hun sandt en Begier-. J Forening med ham sit hun Jens rejst op. ,,Tror De, hat« re dedi« græd Mann. »Nei, han er blot drutten,« svarede Begier-en, og det lettede ligefrem i Mann. Ved forenede Anstrengelser sit de ham zted til Mille sen og lagt op bag i Vognen Maren dættede ham ow hyggeligt med hans Kappe og Dættenernr. Gaatdstarlen satte Heftene sor, og saa tsrte Maren gredende ud ad Poeten. Gaardstarlen og Vegteren saa niedlidende ester hende, men Maren tcentte med Gru paa sine egne Ord: »heller vil a tjsire Mem nur Dce som en suld Mai end som et hellig Menst’«. V-. Maten holde i Ktoghedeg Gaum Hun var tommet as Vognen, inden Spreu fik Lygten tænvt og kom ud. »Goavten,« sagde Sonn. O »Ganz-um« hvi.skede Maten gansie stille ,,.Hvot ck Hosbond henn’?« spurgte Sstem Maren soarede itte, men Ssren saa i det samme Jens bog i Vognen, og stønt han aldrig for havde set stn Husbonde i den Stilling, var han bog strats klar over, hvab der var paa Farbe. Uden at sige et Okd hjalp han Masken med at faa Jenå af Vognen og ind paa Sengen. »Na go a blot nd aa sørrer for Øgene, saa stal a tomm’ aa hjælp’" Da mæ aa fo ham a Klæerne,« sagde han og git ud med Lygten. Et Kvartet efter com han igen. Mann sad pag en Stol med Ansigtet i lhan«-zerrte og grad. Spreu satt( Lygten paa Bordet og git hen til Sengen, hvor Jens laa Mann reiste sig, og mest ved Sprens Hjcelp sit de klæds Jens cf og lagt ordentlig i Sengen. Streu tog System »An sia Do tæj Lyö aa saa f an iomm’ i ’Seug, Maren,'« sagde Ssren. «Aa, Soren,« sagde Maten· ,,Ja,« sagde Seiten og blev staaende· «A æ saa harmt, ESoren,« sagde hun og grced for saerdeligt. Seiten blev staaende, men sagde ingen Ting. Hat blot i sit stille sSind begyndte at bede. Da Geaaden havde sat sig lidt, sagede Matem »D as min Styld de bele, Sorenl Jens ta int’ djp for ’et.'« «Æ de din Style« sagde Spren. »Ja, de ae’et,« svarede Marm, og nu sortalte hun ham det bele, hvordan Jens lige sta Begynsdelsen itte havde villet til Maeled, men hun havde faaet ham til det, — shvordan han hele Tiden havde villet hieni, men hun vilde blive, —- hvordan hun var gaaet insd i Rotteieltet, Jens var saa sormsodentlig rbleven vted, og saa var det endt paa denne sorsærdelige Mande. »De æ min Styld de hele,« sluttede «hun og gtæd igen trampagiigt. Spreu stod ganste stille. Da Manns Gtaad atter havde sat sig lidt, sagde han alvotligt: »Hvorsor mon Hosbond int’ vill’ mce te Ma·rti, Maren?« Ja nu lneb det sor Materi. Det var jo den Ting, hun hasvde tænti at lunne sljule. Leenge svatede hun itle. Dei lcempede aabenbart i hende, am hun slulde sige en Usandhed eller gaa til Bekendelse; men i denne Stund, hvok Hiertet var saa sorscerdelig tungt, lunde Maren ille lyve. Søren saa desuden saa underligt alvorligt paa hende, som vidste han det hele i Forvejen, og saa maatie lnm da ud med Sptogei. Hun begyndte saa smaat med, at Jens havde hørt noget i Kiesen, der havde tøri ham; men esterhaanden som hun fik sagt det, syntes hun, det lettede, oa saa soralte hun oet hele uden Fotbehold, baade hvad det var, Jens havde hørt i Kitlen, at han havde sagt, han troede, han havde taget Slade paa sin Sjcel, og at han var saadan en stor, stor Synder, og endelig totn det da oasaa, hvad han havde sagt, at hun hellere vilde løte hjem med ham som en fuld Mand end som et helligi Mennesle Søten stod gansle stille med foldede Hænder og saa ned- Det undtede og dei pinte Maten, at han slet ingen Tina sagde. Endelig sagde hun selvt »An, hva ve Fall seie?« : Nu saa Seen stille paa hende og sagde alvorligj: ,,Hva ve Gud seje, MarenZ Mon Do regtig ve, l7va Do haarI qjor, Maten? Do haar tevet di Maj bori fraa Vaj te Himria, da has Va lige ve aa lotnm’ eng po ’en. Do haar bravet ham fkaa Jesus-, som haj lcengtes etier, aa Do haat vcet te Forargelse saa ham. Aa Jesus haar sel saae: ,.Ve deri, fraa hvem Forargelse lomm'.« De gælder Dce i deher Staaj, Maken.« ,,Aa Gud! aa Gud! hva slal a staltels Mensk djø?« grced Maren. ,,Do stal aalrig teenl en Smol’ po, hva Menst Ve seie, niae Do ska blot tcrnl’ po, hvad Gud sejer!« »An Gud! aa Gild! hva æ a dog saa et sølle Mensl! « Men Sore:i, Soren, ck de da no engen erls’ saa mæ?« »Ja wal ee de de, Maren. Do ce int’ noen større Sofer. end a haar vcet, aa a haar faaet Frels’. Men Do maa omoaeje DE, Marm! Do maa cetligt betjei al di S-j’ saa Gad, aa saa maa Do faala’e al deher Barenslyv aa wan an la Der fkels’ a Jesus. — Men hvis Do int’ ve de, saa ce de ien Redning saa Der. — Men Do sto djø De, Manns Aa Do slal aalrig lomm’ te aa faatry’e. Je sus, haj hnat saa’ en Lyst te aa stcls Dre, saa haj haar saa, a has ve stels’ de sortabie Søjer, aa Do ce jo en sor kabt Seien Maten.« »A æ en sto, sto Sofer! Aa, mi Sof, mi Søj! Hva stal a stattels Mensl dij« »Maren! No ve a love Dre, a Do sla dli’ saa’en et tegtig lytleligt Menle aa saa lyttelig, som Do aalrig haar vcei ’et sør, aa aalrig hade tænt, aa no’et Mensk tu blyweZ naa saa Do ve love mak, a Do ve omvcej Der te Jesus,s Maren!«' «A ve pkpve po ’et, Soren.« »Ja djs de, Marm, men djø de eerligt. Hvis Do int« no blyvr runde-ji« saa blka Do de vist aaldrig, aa saa lomm’ Do int' i Himlen — Aa no saa Do Gonat, sMarem aa Gud vce hos Del« ! «Gonat, Soren, aa Tal!« sagde Mann Ssken gav hende Haanden og gil. Der blev megen Von i Katlelamtneket den Rat. Men Maren grced og gkced. Spsrgsmaalet otn, hvad Mennesler vilde sige, som bavde pint hende paa hele Hjemturen, var nu blevet ven byttet med et andet: Spørgsmaalet om, shvad Gud sagde. Og dette sidste syntes hende langt vertre. Soleti sandt hende paa den samme Plads nied Hovedet hvilende paa Arme-de, der laa paa Bordet. Hun havde grcedt sig i Sonn. Hun vaagnede, da Seien vandede Hestene. Saa rejste hun sia, tog sine daglige cheder paa og sorsøgte at gaa iil sit Arbejde. Jeng vaagnebe føtst langt op paa Formiddagm Han var noget utlar i Hovedet og maatte stmngp sig svckrt an for at faa Hold paa Tantetnr. Lidt eftek lin traadte bog den hele forfckkdelige Viklelighed frem for hom. Han havde vceret fuld —- sillen en Stam! Hvordan hcm var lommet hiern? Ja, del vidste han i.lle, Maren havde vel besprget det. Men Maren havde alligevel en stor Skle, ja egent lig var det hendes Slyld det bele- Han huslede tydeligt, at han ilke vilde have vatet til Marked, men det var hende, der fil ham til ldet, og del var hende, der ilke vilde hjem, — og nu hustede han jo ogfaa dette Rotteteli. Ja, bun havde hele Slylden, og nu vilde hun vel tilmed gaa i« Rette med hont, fotdi han blev full-. Men hun stulde faa noget andet at vide. Han vilde ille lale til hende eller svare hende nu i de sprste otte Dage, saa lundc hun have bei faa got-L Den Tanle formelig glcedede heim. — Men han syntes, der var noget andet, der generede hom. Havde han giort mere galt enld at drika sig fuld? Nei, del fyntes han ille. Men- hvad var da det, der stak inden i. hom? han lunde itle sinde ud af det. Han stod ep og ital i Benklædernr. Under den Man ovre lom han til gennem Vinsduet at se Ssren ude i Guar den. Aa! nu hustede han, hvad det var; det var jo dette fta Kirlen. Men i det samme, del gik op for hom, lag-de der sig en Skal om hans Hiertr. Don vilde ille have mete met den Sag at gstr. Ssten vilde vel nu not triumsere ovei ham, men han stulde saa at vide, hvem der var Husbunk - her paa Gaarden. Jtte et ncesvist Ord vilde han taale a Søren fta i Dag af. . Han var tommet i si·læderne, og vel rustct med diss gode Beslutninget git han over paa Loen, hvor Soten stsol - og tcerstedr. Soren lagde ille straks Mætle til ham. Jens over: vejede, hvordan han nu vilde bede ham holde sin Flab, naa1 han begyndte at ptcedicke for ham. Nu saa Streu ham- »Gomonn’, Hosbond,« sagds han saa oenligt som ingensinde spr. »G’monn’,« sagde Jens artig. Spreu tcerskede bildete »De ce en svæk pcen Nov, Hosbond faar i Jaar, aa dæj gir svcert i Stippen«, sagde Spren. Den Tale behagede Jens. Han tunde ikke lade være med at tænke paa, at Soken var egentlig en flink Karl. »Ve Hosbond saa Roven faare i Ættemeja spurgte Spren. « Det havde jo vceret Jens’ Meni·ng. Det var Lordag, og frygteligt vilde det pine ham, hvis han« itte blev fasrdig med Rugen i denne Uge. Men han folte godt, at han itke oar stittet til at saa i Dag, — og saa svarede han: ,,A ve ’et int’ reatig, Soren.« »Sla Do int’ te deher Aangdomsmøde i Ættemeja?« spukgte Jens. »Ja, a hadc jo iol trenlt po ’et, men hois Hosbond ve ha Nonen saaet, ta a da not blyw hjemme’.« Jens lunde slet itke svare. Alle hans Planet oin at vcere grov imold Seiten faldt til Jsorden Ydmyget oendte han sia om og git ind. Søren syntes at se noget anderligt i bang Øjne, da han gil. Han fit Tid til at tncele et Par Minutter midt i Ruaen, inden han git videre med Tærskningen Jnde i Stuen traf Jeng Maren. Nu gjaldt det! Jkle et Ord stillde hun have- Hun saa Paa ham og sagde: »Gomonn’!« Han svarede itte, men satte sia paa Bænten Hun sad paa Sengen. »Jens!« begyndte hun halvt grcrdende. — Han soarede itte. »Jen5!« — Fremdeles intet Svar. »Om Faaladelse, Jensl« Jens saa forbaoset paa hende. »De va min Styld aalsammen,« sagde hun nu helt arcrdende. Jens var strals blod om Hiertet. Dette havde han jo flet itte ventet. Han rotkede forlegen paa Bænten og sagde: ,,Ja——a, Marenl a haar waal osse no’en Styld.« »Nei, de va min- Skyld aalsanunen«, paastod Marm, on saa fortalte hnn igen om, hoordan det var hende, der sit ham med o.s.v., indtil hun tom til Rotteteltet. Saa saade hun Pludselig under mange Taarer: »Men hva tror Do, Gud sejcr ?« Jens var ncer faldet ned af Bæntm Jntet tunde forbavse ham mere end dette Sporgsinaal fra Materi. »A ce saa’en en sto Sofer, Jens,« grced hun, »aa a haar taae rent Staae paa mi Sel.« Han stirrede paa hende. Vilsde hun gøre Nar as dani? Nei, det Var ikte til at tage fejl af; Maren mente det al vorligts « ·· s « Han sad ganste stille og saa paa hende. Mange Tan ler gik igennem hom. Han tæntte paa hende, han taentte paa sig selv, Paa Prcessten og Kisten, paa i Gaar og saa tilsidst paa Gud. —— »Ja, hoa sejer Gud?« lod det i dam. Dybere og dybere totn han neld. Nu var det, som hvi lede Guds Vrede tungt og lnngende over ham. Sveden brod frem, og det ene Sut meldte sig dybere end det andet. Tilsitdst sagde han stønnende: »Maren! A ce e sto, sto Sojet. —- A hat saatabt mi Sel.« Det var en strællelig Dag for dem begge. Jtle kunde de arbejde, itte tunde de tale, tnap tunde de tænke, blot grade! Dei kunde de begge, den ene bedte end den anden. Ssren saa de ved Middagsbordet, og shan mcertede not, hvordan det var sat. Men de tunde ingen Ting saa sagt til hom, og han havde det saadan, at han intet stulde sige til dem, blot talke og bede, og det ajotde han i et Stød. T Da Soren lom ind om Aftenen, sad de over for sin Ende af det lange Bord, Mai-en med Ansigtet i Heenderne, Jens uafbrudt sulkende og tørrende Nasen med Fingrenr. Goavten,« sagde Spren. »Goaoten,« fotsøgte Jens at spare. »No at Reden saaet, Hosbond.« »Ich Soren,« arced Jens. Pigen tom ind og satte Mad paa Bordet Jngen wrte den· ,,Vcefqo!« mandede Mai-en sig op til at sige. ,,A la int’ æde no’et,« svarede Jens. Staren bad. Han fornam, at han stulde siae noget, men han tunde ilte komme insd paa det. Saa tog han sine Hjemlandstoner as Bordstussen og begyndte at synge San aen med Omkvcede: »Paa Knce maa Du ned.« Da han sang det anden Gang, laa Maren hultende paa sine Knce ved den ene Ende as Vordet; da han var fcrrdig nicd San gen, laa Jeno ved den anden. Selv lagde han sig nu min sor Bordet og bad en inkdeklig Bon for dem beggr. Da han sagde «Amen«« reiste han og Jens sig; Maren blev liggende. Ssren tog Bibelen og læste for dem alle de Naadeord, han lendte: »Han er saaret for vore Ovettrædel ser og knust for vore Misgerninger o.s.v.«, »Kristi, Guds Sons, Blod renser fta al Synd«. Han fortlarede det for dem eftek bedste Esvne. Han hjalp Max-en op paa Bænken og viste hende i Bi«belen, at «Jesus er kommen at søge og srclse det fortabte·« Det hjalp ingen Ting, Maren blot grced, og Jens git med Hænderne soldede paa Mavens op og ned ad Gulvet og snktede: »Mi Søj, mi Soj!« og da Sitten sholdt frem, at Jesus var død for hans «S»t)nd, sagde han: »Ja, men Sokenl Do ved slet int’, hvor forslret’lig sto mi Spj æ.« Da Klotten var ti, opgav Soren det paa den Maade Han tncelede atter med dem og bad for dem. »Aa, giv den dog Frev, Jesus, gio dem dog Frevl« sagde han, og da hat var scerdig, sagde Jenö ,,A1nen«’ men straks derpaa: »M« Spj, mi Søj!« »Gonat, Hosbondl Gonat, Maren!« sagde Soten oq gav dem begge Haanden »No stal J gaa i Seng.« Sau git han over paa sit Kammer og bad videre. Klotken tolv saa han, at der endnu var Los has Jen ) og Marm. Han gik berovet og fanbt dem begge i Seng, s men be sab begge to op i Sengen og græb, ben ene mere enb ben anbem Staren bab alter en Bsn meb bem, siuklebe beres Lampe og gik over til scg selv. Saa grceb Jens og Maren vibere i Mørla Neste Dag, som var en Spnbag, var ber mange Men nesler i Kitte. Jens, Maren og Spren vare bet ogsaa. Maren sab paa Kvinbesiben libt foran Seiten, saa benne tun-be se henbe, Jens sab bagveb. Evangeliel var om den blobsottige Kvinbr. Prcesten stillbrede inbtrængenbe, hvor lbctn benne Kvinbe var i. Nob, lom meb et ybmygt Vierte, blsot rsrte veb Jesus og blev hjulpet. Sasa sagbe han: »Mon her i Dag ikle er en Kvinbe til Siebe, som er i Nsb fMaren var fryglelig urolig paa Bænken; Spren bab), i Nøsb nreb big selv, sorbi du har saaet at se, at bu liber as Synbens srygtelige Blobsot, at bu er en stor, stor Synber, ber har libt Stabe paa bin Sjasls lMaren grceb, saa Falk saa paa henbe; Spreu bab.) Er bu herinbe, bu Kvinbe, ber har bet saaban, saa naerm big Frelseren paa samme Maabe som Kvinben i Esvangeliei. Van big Vej gennem Mckngben as be Vantro, ber vil slaa Krebs som big og spærre big Besen. Han er big gansle ncer, ben store, milde, lærliae Frelserz den erteste, der lan hjcelpe di·q. Du maa have Lov at nærme big til ham: han har luklet sin Favn op for big. Tro ham nu paa hans Ord, naar han siger til dig: »Alle bine Synber ere big sorlabte.« Maren sprang op meb et Sæet og saa lige op imob Hi.nnnelen. Spreu bab itle lcrngere, han blot sattelte — Gudgijenesten var forbi, Jens, Maren og Søren vare hjemme igen. Maren var blevcn til et nyt Menneske. Hun græd vel li’dt engang imellem, men det Var af Glcede. For øvrigt sang hun og kunde iike blive træt af at fortælle Søren om igen cg om igen, hvordan Lyset var gaaet op for hende. For Jens var det næften blevet værre, fide-c Festun dringen var sket mcd Marm. Det pinte ham at se hendes ,Glcede. Sørcn og Maren talfe med hom, læfte og sang for ham hele Eftcrmiddagen. Maren ksinde da itke begribe, han ikie tunde fotstaa det »Tro Do blot, Jens! Do maa not, « sagde hun; men Jens sukkede. Henab Affen blev han mere rolig, han sukkede ikke saa hyppigi, og af vg til kom et forftaaende Ord. Da Ma ren satte ,,Natteren« paa Bottich sagde Jens: »No tror a osse, a tror det.« Med cham kom det ikke pludseligt som med Maren. Lidt efter lidt, som Solen om Morgenen kommer op bag Hauch gik Lyset op i Jenses Hierte Derfor blev heller ikke hans Glasdck saa voldsom som Manus. Stille og itvderlig tckkede han Herren, fordi han maatte trso hans store Naade. Henad Kl. 9 gik Søren over Gaarden- J Mamm siinnet saa han to Siikkelser pack Besen. Han kendte Sterbe mette og henbes Mand; de vare hellige og kom hjem fra MissionshuseL i ,,Goc1vten«, sagde Søken, »Um mæ indenfor! Her ce godt aa vær’ i Anten. « »De gaar aaltig an«, sag-de Meite. De vare Fattigfolk, der altid vare vversete af Marm, ogsaa fordi de vare hellige. ,,Gaa J tun eng«, sagde Spren, ,,J stal int’ komm« te aa faatry po’ei.« De gik ind. »Goavten«, sagde Mette forsigtig. »Goavten, aa J sta’ væt’ walkommen her«, fagde Jens og Maren paa en Gang· »Saa ta’ a tcenk, her æ bløven Foraring«, sagde Mette. Jn, det var der! Og faa sit de backde Marens og Jen ses Oinvendelseshiftorie,s saa frist den var. Nu blev der sungei, læst, samtalet og sunget igen til langt ud paa Ratten-. Kl. 12 holdt Søren en lille Anedagh saa gik Skcevemette og hendes Mund hjem, og Spreu gik i Karletammerei. Maren mislede ved Sengen. Jens gik op og ned ald Gulvet med foldcdc Hcender og sagde: »Au, Gud sie Tak! Aa, Gud sie Tak!« «Amen!« sagde Marm. »De bløv bog en go’ Martedsdag faa os ligewal«, sagde Materi ,,Aa ja, hvor a- haj dog go’!« sagde Jens. Sau kncelede de begge ved Sengen. Jens takkede in derligt, bad oq takkede igen. Da han var fcerdig, føjede Maren lidt til. Saa sagde Jens ,,Amen!«. « , De slukkede Lampen og gik i Seng. J i Jens og Maren sov saa fsdt fort aldrig for, mendjsg var der nogen, der rørte sig i Stuen. To hvi.de Stikkelfer med Vinger gik lydløst om derinde. »Na ere de vore«, sagde den- ene. »Ja, pas nu paa dem«, sagde den andeu. »Bei vil vi«, sagde den forstr. ISaa gik de begge hen til Sengen og bredte deres Bin-· ger ud over Jens og Marm Ovre i Karlelamret sad der ogsaa en saadan Engel Nede i Hedem hvor Mette og hendeg Man-d boede, sad der to; rundt om i hele Sognet, hvor Guds Born boede, st de med u«dbredte Vinger. Men alle saa de mod Kroghede; tchi detfra Dom Gloeden i denne Naz »Pas paa dem, pas paa deth« raabte Englene til » hverandte; men fra Himmel til Jo og fra Jord til Him .» mel lød det fuldttonewde i den- stxkneklare Nat: s »Halleluja! HJ eluja!«