Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (March 27, 1901)
Denff BroderS Blod. st Tyst vev Pastok N. P Madsen (Fortlat.) «Jeg faa hans Lig ligge vaa Gaden. og en ung Mund Lob ved Siden af det og lo. Da jeg spurgte darn, hvorfor Den lo, faa lo han endnu met og sagde, idet han rakte Hunden frem: »Hans Sen dar denne haand siaaet ihjel —- det var paa Heevnens Dag. Men den garnle singtede, , III-us Ssns Hustru og Born med. Dog traf jcg dam den Mste Dag — han sad paa en Seng og den unge Kone og Harnet hos ham." — Saaledes fortalle den unge Mand. pg der jeg spurgte hom, om han havde drcebt dam, da lo han igen og lagde: »Nei, jeg har ikle dræbt b21:n, hvorfor stulde jeg det? Han hadde ingen Ting gjdrt Mig. Jeg lod harn beholde Livetx thi mit Hierte tørstede ikle cfler Blod. Jeg tog tun hanz Sæk og gik min Ver —- ,,Du lørster ilte efter Blod, dg hat dog staaet hani Sen ikijel —- bdad dadde Sonnen da gjort dig?«' spurgte jeg. Men dan saa Eintrng kold paa mig og scgde, at Sonnen vor en Glaur og at Giauerne stulded v — der var Anat-: kalie da Eultanenz Befaling. Derpaa gik den neige Mond sin Vei« »O, Moder-, « sagt-e Hagdb, ,bddr underlige ere —Gud-:« Veje — engang dar Onkel-«- Riaddrn mit Hjerteg Trost da Hanf-. Jeg merkte, ban alene runde redde os ud af vor Nod. Og Moder, nu er ban ikke mere, og hans Rigdom er ikke mete, men nu have di ham heller ille dehdru nu have di fundet dam, der bar elllet den ganlle Verden faaledes, at han gad sin Ssn den Enbaarne, og han bar serget for os langt nd oder, hvad di bade eller forfted.« Hun saa spergende paa darn. Hans Eine lyste, bjan var faa dedæget, sorn hun fjælden hadde set dam. »Ja, Moder. Herren bar sorge: fdr os. Vi man blide her i dette Has, indtil Herren diser de en anden Uddej. Missionær Willsdn hat nemlig läge sagt mig del. for du kom. Hade vi da ille Grund til at prife Herren?« Hem faldt das Kne, Modeee r-; Arani med. »Q, Herre Jesus, di drile dit Nednz lhi du er got DI« din Mistundhed darer edindelig. Du dar ladet os finde diiz og din Frelfe. L. Herre, fuldfpr den daa oH for dit Normi Skyld. Du hat fort dS paa underlige Befe, du bar holdl vs oppe, ndar di dare ved at synle. O, Herre, devar oå paa din Sti, dg blid ved at holde ds odde ved din Anna-J tige hsjre Haand for din Trofastheds Styld, Amen« Saa bled den lille Familie forelødig i Wams-Im Wangen en Afren sad Huqob oripe paa Hufets Tag on saa nd mod det fjerne —- ud over Biergene s ud i den Retning, hvor Konstantinopel laa, da da laa dan i Aan den en Stiftele sdm levede i hans Sjæi. Hvor dar hun nu? Var hun drcebt, eller dar bun endnu i Live, dg hvor dar hun? Han lenkte paa de Ord, hun fagde til ham ved Stilsmissen —- om Jesus Flristu5, fom Verdeng Forsoner sg Forli-sen Den Gang forsrod han det ille, nu forsiod han det; thi nu dar Jesus bleven hans eaen Foksoner og Forlsser. Han tænkte paa hendes Ord: »Im dil altid bede for dig, Hagob.« Ja, det var han vig paa hun havde gjort. Maasie det var for hendes Bpns Istle hans Sjcel dar frele nd as Marter til Lnset. Alle de Tantet, der gerrnemtrydfede hang SjceL som lede han tilsidst i dette ene: »Hei-re, din Vilje ste!" XYlL Marwrerneg Blod er Birken-:- llrssceo, del bar Rit kens blodige Historie bekiTL Lq Retfckrdinhedens Fru«U, der faas i Frev, modneE i Trængfeleng Hide, del er den guddommelige Forjættelse., Ttods al den lolde Uretfcekdigbed og Mangel pac Kætlighed. der sandte-H i den saalaldte Kristchhed, og two-H alle Kunster fra Løqnens Werd-m Der spare at gøte Mor detne til Lam ng de mnr Der-e til Tign, lobe de siq dog ille fsre bog Lyset, der dredeg of Jelu Krifti Fiærlighed Pen ge ftwmmede ind til Ländring as Den sprkle og ftptste Nod Bsrneasylet bleve espeettede her sog der paa de Stedetz for-i habde lidt mesi. »An-IM, min lille Bang hvorfnr er du san glaz-?" spurgte Ftu Willst-n en Dag. Hatt faa straolcnde pag hende og svarede begejftret: »Im-di jcg hat facet faa mange Brødre.« Dust sltalle sine Arme ud, Jom om han i Kanten vit de owfabne dem alle samtnen. Ja, Atem havde fasset man-ge Brødrr. Mev bim bot de nu ikte læxtgere i den amerikanfke Missiong BorneasyL han var flottet over i det nye Ade den tyste Mission hat-de bygget. Dei var tvungent og gradende, han havde ladet sig bringe bott. After Oq aller Haode de maattet foesilee hom, at de vilde blive bed at være Esaus Bemer, at de vg faa vilde bessge ham, og at det nu en Gang itte kunde være anderledess og det af mange Grunde, som den lille Aram ikle kunde forsiaa. Dog var hans Taaret hurtigt blevne afterredr. Alter - »He-g atter sit hcm nye Vennet og nye Btsdte, og hvet Gang . "« bei-stete, fyldtes bang Hierte af Jubel· . , J Pjalter com de, med uredt Haar, med et sly Blit i de fette Ojnr. Den vsenlige Afylsfadee sik kun sjcelden Spur paa sine SptrgsmaaL De mishandlede og for Irsmte Wen syutes tun at kende eet Sprog —- Gestaden - ss Sultans Spros. M Aram elstede dem alle sam « - steu, hvot smudsige og pjaltede de end vate, og han fortst je dem, hvor dejligt det var at veete her, fordi Jesus boede Pl fynge og lege,« fortalte han« »og vi las vari W g rese« W g U get-ei Stole. og sagst-, mirs WMJSWIMWWMM TM : « n« »F Mk ihn-gis hu m Das est list H- semi- its-se « spJ de set et Lysglimt i det wagte blege Ansigt, et Lysglimt. der lignet Srlftkaalen. der titter fkem igennem den msrte Stu. Den lnser vel tun et Dieblit, men den hat dog betet det, og den vil komme igen og straale ltengeke end spr, og ved dens Varme dille Blomftet volle irem der. hvot der nu itte er noget at se andet end geaa, ftossen Jord. »Tag ham med, Atam,« fagde han, »in-g for, han Faar et Bad og nogset at spise.« Atant var kigtig i sit Element, naar han tunde faa Lov til at tage sig as sine smaa Spstendr. Det tunde han jo, selv om dan tun havde een Arm. Nemsat havde del mangen en Gang set sin lille Dreng kned Betmnring og tæntt, det vilde have været bedie, otn han hadde faaet Lov til at give itte dlot sin Amt, men st: Liv for sin stote Frselsey hdad stulde der del dlide af sau dan en statlels Ktpbling. Dog nu hadde dun tastet stn Sorg og alle Betnmringer vaa Gud Hun didste itte, bdad der vilde blive af han1, men det vilde Herren sorge for. Zdurgte man Llram felv, bvad ban eilde være, naar unt blev stor, svarede tmn itift da irejdigt »Im dil del-re et Zendebud for Jesu5.« Tet f:orfte. ban band-e ot-leoet, var. da Missionckr lTix isn tcrn til dem odpe tun Biergene fom et Jer Sen Ieb:1d. Lq da havde han dessuttet, at han ckxfkia dilde date ist-want Bild for Herren. nlett ban bebooede itte at dente med at bäide det, til un dlev stor --- ban var det alletede l Lfte fad bcn idlandt de andre Born ca itildrede med Begejitring alt lwad han vidite om Gud, om Jesus og ont den dejlige Himmel. hvot alle de, det ere døde for deres Fee . r, bcere lange. dvide cheder og ftinnende Kronen Selv otn Ratten maatte den lille Llram veere et Geade dud for Jesus-. Raar alt var stille i den itore EovesaL tunde det hcens de« at en eller anden af Bernene vaaqnede med et Fotfceri deliean Steig, ils-n bar-de i Tromme set neziet ai det for ierdeligh han en Gang havde odledet. Hart hcdde set sin Wider blive siedet ned af Morderne han haode «·et sin Fa cers aiduanede Hoved - set de dtuftne Lin ititre paa liq« ie: im Eøfter blide miitmndlet af de tsa Vedlen Og mass Banget das ital i at gtcede, lunde inan bedre trsske ent- Llram HIn satte siq da ded Eeneen »Ja hlte til t erst rlt det dejlioe, tmn Vidfte, ont lfnglene der bavde -ate: zudem Moder da Evttet bjem i Jeiu wann og om I et de; li ePamdi5, bvori de nu levede Lg Barnet nat trostet l ff U« Es k« es p -. Pl Men dlev Hiertets Trana — dq Legernets kned -- end Lille derinde i det gæftfri thue-, saa dar doxt Reden udetts for san meget des-to stotte. s--s Tag for Tag bantede den dleige tflendighed daa Dortn. »Li. tag mod mine Born ss tnine ftatlelg Born,« bei der en Kvindr. jeza bar intet Hiem og intet at spifr. Se Den lälle der ss mit isde Bam, min Zolitkoale, hun er syg og hun dil snart ds.« Zeiteten imd med Taaret i Ljnenr. »Jeg tun itte, min ftattels Kom, dit Bat-n et det ty Vende, jeg hat ntaattet vise bcrt i Dag. Hllset er prot ; fllldt.« Barnet lpixng med Hisvedet sorn en diesen Blomst, cg i Moderenä Ojne la: et stumt Llaaesttia. Medlidende itode Bornene, fern havde iundet HnålL lag iaa pa: Elendigtzeden De dovede itle at bede for te Jndre -- de vidfte, det dar untuligt. — Dog — den niedli dende Lærliabed Ded Rand. Te stormede den til szteren, slyngede Armene om hende oc: raabte i Munden paa heter andre: »Besten gis sen-de mit Bsød -—-- og mit --— jeg hat Oz ch nsget -- bun ntaa opfaa faa mit.« Seiteken nittede i .«k..ee til dem. Hnn vidf!e, det lHat et Esset-, thi det, es T af dem fil, var det mindst mit I lige. Og bag efter feltesz det value-, at det var et Liset. Tisi da Tiden tom oa de ftul lde fOife til Aften, var Bord-et »tomt, og de maatte gaa iultne i Seng· l Men del var ftnaa Heite, de havde bragt derez Kret jliigbedsofier ——s de llegede itte. E »Jeg er itte sulten,« ndbrsd tappert en lille Dreieck ;som man spegefuld hat-de giesst Navnet ,,Aldkig- mat«1 Tit-a saa han samtidig saa længlelsfuld hen til det tomkne Bord, at szteren ømt og lmilende slyngere sine Arme orn shanx -- og hun fortalte lwn om den Falsch der blev lfattig for Vor Zlnld og led Hunger, for at vi tunde blioe UM »Ved hIn da natur-, at di ere sultne?« spurgte »Al drig-mcet«. »Ja, min Demg, hatt ved alt, han ved ogsaa, at J iot hans Stnld ere inltne i Wien-« »Ok- vil han ogfaa sitze til Menneslene hjemme i dit Land, at vi ere lultne?« »Ja, det dil han« . »Da de ville alle hjælpe?« »Was-ge nil det. mis ltlle Dten « Hun tuede ilte sitze: »Alle«. Hun vidstr. at mange, ogsaa blandt Guds Bern, vaee blevne luntne fot Armenl en. De havde begyndi at tro paa de lognagtige Bekannt ger, at det var »Overdtivelsee« med Armeniens Nsd, at »de selv bavde forltyldt meget as Elendigheden«. Eller Hjeeteene vaee tolde og totnme, fordi de havde glemt, hvot megen Batmhjettighed de selv havde met-tagel »Mange vil det," gentog hun, da Dtengen vedblev at se lptrgende paa heade, «ilte alle. Vi elste itle alle, losn vi stulde elsle.« k- V . Pludselig bietet et Steig sra litle stam. »Gesin. le dvg — le der beuge-« , »Ach er der, nett Var-Z« spukgte Mien. «De komme heckende med Mennesiet —- det et ftpge·« Ei Hieblit fljulte Sehnen-Aan i fine header-. — havde det ille met bedve at vcte bleven i Systland end at lade set Rette sind-reine her ved M af sl den over selbe-de Ritt, lptu heut ftp-v kalt wagte-les ehe-sen W tm ei Mlil stot- lptut laaledei —- faa sit bu »nv-—Mocmdis tm lade-tells ps- knietetktetiive,menelttelundehvu—s.gech PHORA-— wwmwmmmmt —- it- iotleiitde e- W W M I: 1 f Da dnn ovetvældet og udmattet tkoadte ind pan St Verelsr. laa der to Bteve til hende. En fotdumg Ventnde strev, at hun not tunde snste at here lidt om. hvorledes der sao nd i Elementen Hun tcenlte, det maotte være zftygtelig interessant« sanledes at gaa om soin ,,ftelsende Engel« blandt disse »halovilde Folt.« »Vi have i Dag haft en dum, tedelig Midda Jen luttede egenhcendig et Var Dsiets op og stat nii tved dngtig i den ene Finger. —- J Gank gav Fader inig en Billet til den noe Johant —- Et det itte hentivende?« — Sesteken tastede Btevet fra fig. —- Hun tunde itle holde nd at lese mete. — hendes sman Drenge, der san tappert havde ofret deres sidfte Bid til de bangt-ende, snntes bende hundrede Gange starke og tcktete end den tidligeke Ventnde derhiemmr. Det andet Brev var fta en Fattet — en nng Teolog: ,,Jeg pløjer i denne Tid Kittehiftokien,« siteo han. ,,oq er iuit i die-se Dage falden over Armenietnr. —— Den gregorianite Flirle synes jo at væte fuldstasndig ded, on Foltet mere jodist end liitteligi. Tilftaa det tun, lille Ku si:te, du dar overilet din, da du reiste did, on du tan ogsng list-san nodt tilftna, at Reden derovte slet itte er las-i stor, tun der strittig on til. Alle tunde og desindige Eftektcti ninger eie da eniqe om at indtøtnme det. — Anton-ei Festen, jeq ltteo om sidst, dleo ftorartei. Velcervcetdiglte «dexne og Heiætotkrdiqhederne oare talkia teprassentekeoe - de onre riatia odpe. tan du tro. For Reiten sputate Editor Rinier nieget interessetet til dia. -- Tag mig det ilte ilde od, men du haode ajort tlogere i at blioe Præste: tone, end ilide dia op der nede blandt Mennefter, du dog itte tan have Interesses tilfælleg med. Men nu not oin Staditlet «lenienierne« --- du ved jo, jea derer til de »in teroenline«, men jeg vil dog itte gerne trcrnte ntin leere Lit-sine.« TIJted en bedrovet Mine tastrde nun Breoet i Papikss turven J totnsne Tieblit bnnlede dct via Toten ot: den ter tsitsprniiik kirmknifke Prasss trat-Its ind. Ida-re over hatt-. «".’lniint lasa dnde Ar. Men oncn over Art-me lnite et Var :::i-7d-:, itrathfnde Link. »Y« Esstet,« bennndte bun, »der er en Hrniakk til Et! de blankt Folt - itte ltlot Hunger efter Brod, men okti21.. Heftet tijxids trosnde Ltd Etoke klarer fidde fornn Ftir sen oq kenn-te ni note Erde-is Vi bede eoer om at tomme on hin-Use oH.« Fuld nf Gliede sprang Epiteten od. Jndtrnttene im lde to Breoe onre hurtig nletntr. ; « »Gut« onre lovet jeg oil ssqe det til Forstnnderekn for at han hnttia tnn lomme -« « LEnnrt ciare de paa Flirtepladfen »Kommet man itte til at tcknte Pcn de Jeden da Fol ·et ftntevig famledeg om Ftelseken,« sande Fern-anderen devcegei. »L, fe der — der beerer man en lnm Mand of Zted!« madte SIsteren -,,Tiet et den aanile Bedenk, fom under Morderietne El denae sine Bett bugnede nf. L, book opfnldes dog onsnn i tklrmenien Herrens Ord, nt Helvedes Pokte stulle itte fnn Ovethnnnd over bang Meniqbed.« »Ok: der staat Mottbcko2,« knabte Platten alad ,,«’fjende dlivet til Ven -- Gud voere lovet. Han hat lin Enteget under Tinterneg Handel-Z i »Har! er da itle en Søn af den Matthckos, der e.i tsinna den-note Biblekne og fokfnlgte de tkoende?« »Jeg ved det itte. Jeg ved tun, hnn dar en Modttans der on Fort-take at Protestanternr. Nu ttanr hcm ander lcde5. Vi have«tatt hinanden Broderhnand.« ,,Gud dcere lovet!« Dnbt beoæget sna Fotitanderen von Staren, der hav de leitet sin ved Hirten. —-—- Hviltet Otdvvilde Herren mon give ham til digse hungrige Sjæle? Mens hnn stod og tæntte detovet, lom en nammel Akt-ne langiomt rottende hen itnod dem. Hendes Ryg var bpjet, hendes Zine foage —s med hvert Stridt følte hun sitt sok ined Stollen. Hagob havde laat Mæete til hende og gil hende i «Msde for at hjcelpe hende til Rette. ---- Da hnn var hende san nat, at hun hunde sielne hans Tret, lod lnm plnd selig Stolten fnlde, ttiktede et Dieblit paa ham ined op fpilede Dim, som saa hun en Aand, laa udbrpd bunt »Heru, min Gud leve de dede hjcelp min It snmle mine Tanter » mit gamle Hoved et svngt og fatter det itte — nien mine Dine se hain dog -—-. O, Hngob Mu tcrdinn --- min Sen — min Sen — er det dig?" Hun san angstelig paa ham — - var hendeg gamle Ho ved fokvittet? ,,Bedstemodet! Bedstemoder!« taabte Hagel-, idet han heftig ontsavnede den gamle Kone —- »er det dig «- leoet du dog —- nej, ieg et itte din Son. knen Hagob Mutadian, din Sinnes-n« Ogtaa Forstanderens Hierte var gkebet —- denen lagde ham Okd paa Jungen, der sleve til tEcegtig Ttsst og Bestyttelse fsk den hungrige Meengdr. Den gamle tad has sin Sinnes-n —- med den ene Honnd i han«- og med den anden hvilende paa den Bibel, hagob havde beugt med —- den Bibel, hans Inder havde ejet. »Min Ssns Sin, ogsinin Ssns Bibel —- o, herre, jeg ptlset dig for, hvad mine Øjne her have faaet Lov at se.« Der blev en Jubel i Athlet, da hagob fsrte sin gamlet Bedftemodee derben. —- Lidt eftet totn Atem til, og da hani sit at vlde, hoc-n den gamle var, lsd hani leedesraabt nenne-n hele Daten , » «Bedftencodet — Bedstenwderi —- Guds Svar isten-« Mtdt i Glitt-en blendet-i set sig dog Vetnod. hope nucve des onus Piave in du samt- npiut —- Dex m jpi tagen Plads —- ille en enefte, det vtdste man. Og dvg — Utam beugte fis om Hallen paa stn Ostern-den san fast han kaut-e met- stn ene Arm. —- dan vtlde tue Ilippe hende —- Hun ßulde og maatte tells-. k ' Reinlich der oqsaa var Inhalts lieh-get ved det unen , tede Mede, sandt m Rast-. »s- Mlanlovel«mlnseng—.« « » »Di- Seus et fes spal, MAX ilep der societ. f A »Der er ille Plads til to —- og hvvk W TM VHIC THOSE »O, der sind-s not en link Kroa, hvor jea M W Gulvet er ilte haardere end den Sten, hvvtpas Bewka dkk Hagob sqq ofte sov — og lklk hüatdcke end den FRObe hvori han —- Herlighedens herre —- laa.« SIsteren smilede. — Der bleo holdt en stor Rand-stag ning mellem hende og Bornenr. Der dlev en Dvlsskni M Leen og en Klappen i hasndernr. oa Refllltskkk WV et jublende: «Det gaar —- det gaat —- der bliver alliaevel Plads til Bedstemoder.'« « I Det umulige blev muligt. Karliglieden vidste at slasse Rum. « Der sad saa den gamle Kone midt i den fwre Vorne slare. der trængte fig samtnen om hende. Fra alle Zldkk lsd det fra glade Barnelcebet: »Bedstemoder! Bernh-mo der!« Og midt i Jubelen strørnme Taarerne nd af tirndts gamlk Dim, hun sad jo der midt i Fattigdom oa doa midt i Rigdom. « Drommende saa bun nd over Borncsicstlen Ozi Mk tæntte Tanler trænate sia srem med sornnet Emrtet »Hm-r vare hendeg egne Born? Hvor dare Mitte-Z shensovede Bornebsrn?" Hendes Oer rettede sia ovad, idet lnsn leerte-insbe- en lille Pige, der sortrolig liaodse lagt sit Ovved i Landes Slsd »Deroppe — deroppe!« uddrod hun »die-d Gab-.- sa Lammets Trone — der ser jea eder inm, alle J Nuds elslede.« »HVem ser du, Bedsternoder?« spurate et as Romena »Mine Vorn ser jea — oa mine Bsrnebem Te ais iaennem den store Trænasel oa have toattet deres Ljortler oa have ajort dem hoide i Lammets Blod Tcrsor ere de for Guds Trone og tjene ham Daa Da Nat i bang Tempel« Nekrmere og nasrmere rnllede Vorncnc lscn til liendr. —— Hun syntcs at vide saa meaet. Hatt kalte ist-: twjtidlea sorn en Prosetinde, oa de smaa vilre asrne dir-sc noaet om den Verden, book Fader oa Moder date zwrckc den« «J:, Born, de basre allesaicimen les-wen ca de staa for Tronen da for Lammet isvrtk lange-, mit-e Stlacder az med Palmearene i derei- Hsrnder.« ,,;’fortcrl, Bedstemoder fcxtcsl s;xerc,« leid det i Mor. in hun sortalte oa fortalte pHs Iik sen-:er Eine tin drede. Hirn haode let ved at aare leoende, txt-ad nun ind-de liest ntere om end nor-et ander, ja. dirs-: lau-. s: manae Llar i Aanden havde ledet i. - La ofte maatte nun sxrtrrsle, Irr-I knu: tssszxrse let un der sit lange Samliv tned Nun La Tarnrne isarc alade. s— Tiet var dejligt at inne laadan en Vcdltci::arkr, der ille lunde arbejde, men altid var rede, naar de sagte heade. Hagob gil altid ined l)ende, nrxxr lmn foadseredr. Hatt sulgte hende oasaa til Ritte, og da bang tiun ded hans Arm og saa straalende nd Men oste tunde lnm gaa i Vanidoxa Ta holdt hun Hagob sor sin Sen oa lunde itlc satte, lworsor dan var kommen tilbage fra Himlen. »Hvor er din Krone, Haaob?" spinate lnin ham en Dog Det gil Hagob sont et Stil gennem Hierm »Jeg hat ingen Krone, Bedstemoder. Jea er io endna vaa Jorden. —-- Og jeg hat heller inaen ttrone sortjent, tlfii jeg hat en Gang sornægtet herren« »Mine Djne ete gamle --— loni nirrmere, min Zøn -— er det itle Hagob —- rnin Son?« Hun betragtede ham nsje, idet lnm satte paa hat-is Arme og Sluldre. »Jo, vist —- du er Hagob, ca Haar icmckgtede itte —-« han dpde i Jesu Arme." »Bedstemoder!« bad Haaob med Tairkr i Lsnene — ,,al, Eind, hnn trot det ille —- lnm forsiaar riet itte.« Han laa paa Rnce soran heade, hun Lade skn Haand velsignende paa hans Hooed »Frelset,« htrte han hende lwisle - »den arti-der, og -du vil dog astsrre hoer Taare as ehre-Z Ljne« som have seiret. Velsign min Hagolx og giv ham Kronen oa de hvide Klæder.« Hagob var dybt rystet. Hart bragte den gamle Rone l)jem. Terms ait lian ud as Byen og langt dort — ben, hxsor intet Menneslesje saa harrt. Der lncelede han ned. --— Han didste. at bang Slnld var sorladl, hans Stian oar wartet at i Lammets Blod —- men —- hans Bedsteinodkrg Qrd haode tastet en Brod ind i hans Sie-l Hart intlede amdende: »Herr-e Jesus » Frelser n.rrmere dig dnbere ind i dig —- mere i din Maat.« Den, hvem meget er osrladt, den elster meaet. - — Ha aob havde saaet at se, at bang aamle Mermesle itte helt haode var-et denkt. Hvorsor hans Beostemodera Ord hadde giort saadan et Jndtrnl daa harrt, vidste han ille, hatt vidste tun, at det var saaledes. Hart saa det tydeligt, idet hans Blil gis tilbage. — Han scxa den gamle Haaob saa man-re Siedet — den gamle, hovnrodige Hergab. - — Kunde de itte vcere glade over at have faaet ham i Asnlet, ham Hagob, der kunde saa wegen og sorn man lnnde sorlade sig paa som paa ingen as de andre Medhjælperr. Sand hat-Je handlet vist ved at ssre harn i dette AsyL » Endnu i Gaat havde Forstanderen spngesuldt bemerken »Siadc, Hat di ille have to hagab’er.« Og hans Hierte haode srydet sig- VIII CCMIG Jkg havdk ttjst stg ja amtrent lige saa mcgtigt som den Gang, da han uilde give Gud Forstrister og tun otlde tjene dam, hvis det gil ester hpns egm Bist-. Det var i Gaar. Og nu i Dage? J Dag var hagob bleer lille. J Dag vidsteh an det med suld Klarhed, at· halt uden Jesus «- uden alt det, Herren ved sm Aand hat-de vixlet i ham —- lun dar Snnd — — bar Synd —- de regnende, egenlterllg, bovmodlg, sejg —- og mkgkk, Mag ME« j »dem —- Raade — Rande alene —- dig selv m ieg — mere as dis, mere as dtn Fylde —- dts sub-FI· Da has vendte tilbage til Ast-lex laa der en us over han- Anslgt. han vidste det ikle seit-, meu de andre saa det. »Das-eb- saae vi Gliede as,« sagde Forstanderen en Dag, da han traadte ind til Systeme. (Foetseettei). »