Image provided by: University of Nebraska-Lincoln Libraries, Lincoln, NE
About Danskeren. (Neenah, Wis.) 1892-1920 | View Entire Issue (March 6, 1901)
Otivek Cwist. Samfundgromnn —qf..-— , Char·e5 Vicken5. Zi« . (Fottiat ) »Du ital not faa ham at se!« sagde Festen Rosa. Og saa tan du fortcelle hom, at du er tommen tilbage for at gøre ogsaa ham glad.« " »Ja, itte sandt?« fpurgte Olioer og halvt grced og Halt-i lo. »Den Gang jeg lob bott, fagde han »Gud del Igne dig!" til mig; nu sial jeg sige »Gud velsigne dig!« til ham.« Bognen rullede ind gennem Bvens sncevre Gader. Der laa Bedernand Soverbertys Hus. ganste som det havde set ud spr, date itte saa stokt og ftateligt, svntes Oliver. Og der tom alle de deldetendte Byqninnek og Butitetk Og der var Fattigtiuset, hans Barndomz tkiste Fængsel, med alle de ftnmle Vindner« —- uden for Porten stod endnn den selvfamme nmgre Portner. Dei qao uviltaarligt et Scet i Olioer, en hnn rytkede sixr tiibage fra Vognoinduet7 tpen det nasstc Tit-bitt lo han igen as sitt selv. For det vat jo ingen Drom, at alt var forandretZ Vognen kørte op og holdt foran Bneng ferne HefeL og ndenfor Paa Trop pen stod He. Grimmig cg ten imod ca var lntter Sinil og Ventighed og tilbød itke en eneite Gang at cede sit eget Hoved Og Vcerelferne Var i Stand, og Baden paa Bot-» det, det git altfammen som Ved Hetseri Alligevet bleo alle ved at vcere tavse og benauede. He. Brownlow viste ssg itte ved Middagen. Og de to andrel Heu-er for med hetænkelisge Ansigter ud og ind og hviftedes hemmetighedsfuldt nied hinanden. Tilsidst blev endog; Fru Maylie taldt ud on btev nceften en Time borte og tomi tilde-ge med fctgrcedte Linn Funken Rosa og Olioet sads knien-S ene i Stuein optag hver af sine Tanten De netz lede tun nci og da hatv høj et Par Ord. Endetiza —-— Rioktcn L) ozn Aftenen — traadte baade Or. Grimmig og Dr. Losberne ind, ng i Ocelene paa dem tom Hr. Brtsinnlow med en Fremmm LIirer havde ncet givet et Steig fra fig. De andre fortalte, at den freinniede; var hnns Brod-er; hin set-) ridste at der var den LiliendF sont han havde truffet i täiasftnivergaarden, on sont seneret famnien tncD Fast-m hat«-Je stwet on tizsmet ino ad Vinduets i bang iille annten ---- Ten Frernrnetse saa l).:dst ten Not Olivet, cg satte fis-. san liqc iner for Deren. Hm Brnrvn ( law, fom hcldt neigte Peinirer i Oxicndein git hen til detl Bord, bvorved Fri. Rost: og Lliver fad. i »Ja, det er Ineget pinlint,« fagde hin. ,,men de Tibl staaelser, som i London er bledet understxevne i flere Her tets Nærvcrreise, mag, i nlt rigesenligt, kxentagcs het. De ved selv than vendte sitt om mod Meint-M hdcrfcr det er nsdvendigi. Altfaa: Trengen sBrcrontcw lngde Hann den paa Olivers Hemd) er en Halvbroder til Dem, Sen as Deteå Finder-, min dytelmre Ven Edicsin Leeford, og at den statkels nnge Agneg Fleminn, sotn dgde strals eftet hans Fødselx og hcn er spdt her i Futtigliuset.« »Ja vel,« tnurrede Monts, og iiulede forbitret hen paa Oliver, »De hnr io det bete firevet op!« »De stal fnttælle, ved De!·« svarede Brotvnlom »Nein ja da! —- Hans Fader blev srg og dode i Rom. Moder og jeg bar reist dertil for at faa Fingre i hans For mue. Han tendte os itte igen, for han døde Blandt hang Papiter var der to, sorn var strevet Lamme Dng han var blevet fyg, cg fom laa i en Konvotu til Hin Brotvntom Det ene var et Brev til hende, Piqebnrnet, som De tatte om spr· Dei var bare Anqu cg Bønner om Tiigirelse og at den Slags. Der Var et Par Maaneder til, at bun stutde fsde. Han fortlarede, hvad han vilde hare gjokt for hende; han bnd hende hufte paa den Dag, da hun havde givet hende den lille Medoiilon og Nin-nein hvornsza stendkö Inknavn stod, og hoor der dar ladt Pladå and-en til det Redn, som hart havde hazbet en Gang at ttznne skcerxte hende; han iagde, at hun maatte dlibe ved at brere Medaillcnen ved sit hieriex ja og saa gentog han det scixfamme op ad Boegqe og ned ad Stolen-, liqefvm han itte er oed sine fulde fem, s— hvad jeg for Reiten heller itte trot, han var!« »Mei! san det andet Pcvir?« indstød He. Brownlotv og tlappede Olivet, fom grced heftigt. »Testamentet?!« »Ja, ja! nu tornmer det!« -,Teftamentet,« fortsatte He. Brvwnlow, »vor asiat tet i famme Aand Min Ven mindedes al den Elendig bed, Dereå Moder hnode brngt over hom, og al Deus tidlige Oprprfthed og Rysgqesløghksd Han efterlod Deres Moder og Dem hver en Liveente. Hele sin over-findende Fortune delte han i to Dele, hvomf den enesDel finlde til faldesAgnes Fleming, den anden Del hendes Bam, sea snart Barnet blev niyndisgt Blev det en Pige, siulde hun awe uden nogen soin helft Betingelser; blev det en Dteng, Kakde Arven tun tilfalde hom, saafremt han itte, for han bfev myndig, havde sat Piet vaa sit Navn ved en i den offenliqe Mening vnnærende Handlinn. Derei- Fadet var werdet-ist om, at Bat-net maatte san fm Modets tceriige diene og rene Tcenkeinaadr. Stusiedes den Foroentning, stulde hin Part af Formuen tilfalde Dem: thi tun i taa Fatd oilde Deres Fadet Inst-tende, at De havde et cetdre Kruv Paa hat-is Formue, felv om De intet Krav havde paa hanö Gottheit-« »Min Moder,« tog Montg Ordet, ,,gjorde, hdad vel enhver Kone vilde have gjott ihendes Sted. Hun brændte Testamentet og genite Beet-et. Jornftu Ftemingå Feder ch hende, pack passende Mande.»Oplysninn om, hvorle fes det fothotdt sig med hans Dotter. Stamfuld rejste han bott med sme Beten og stiftede endog Navn, for at ingen Intde kunne finde him. Hans aeldste Datter forlod hem tneligt Hjemmet. Han ledte eftee hende Egnen rundt oq Vom til den Overbeotsning, at hun maatte have taget Li bet af sig. Ratten efter, at han var kommen tilbccge, dsdet san Folt mente, at han havde selv stasset sig af Venan ! blev en lille Pavse, — indtil He. Brownlow for-; satte videkr. «Flere Aar efter tom denne heitres Edwcirdi I, Beifotdsk Moder til mig. hendes Sen havde, aatten Aar Statut« forladt hende· Forinden havde han Mitwle de for Juvelet og Penge, spillet, spiret. streoet falste - - Met; fiden var han singtet til London, hook han holdt M med det vætste Pak. hun var dsdsfhg og vilde se hom, He hun dfde. Der blev sagt og stgt, -—- endelig fandt M hom. Og nun sit hatn feca niesd tilbage til Fkantngf »Der dtde han« sagt-e Monti. »Og hun indemn tit det stdstr t eget brendende ad mod dem, der M mit det. Jeg syst nde ttt (det var t Wen mtn HintentsttngM at hvts der -· Ists as den subindelh vg hvti jeq traf det - Ho siehe fes Mc taste, sit jeg —-»— til Spot o Te - Midas-check nehmt-gn- ve Fiscplsew —- ng one da ogsa gvdt paa Zeit W IIIW Init- lsavve verei, Innre " «- ME- - — seit » . - f " "Wz Im og stumme IV , , LWHUFZIT mut e- ui nor Sim- M X ? [ — ledning var der totnrnet Strid mellem Fagin og Month eg det var Gkrunden til, at de to var reist sammen nd til Fru Maylies Landsted, de siulde se, om det virtelig dar Oliver, sont var der. , »Nun og nu Medaillonen og Ringen?« tilspjede He. lBrotvnlonx Hart nittede til Hr. Grimmig, sont straks git nd og et Øjeblik efter vendte tilbage, stydende Madam HBumble soran sig og træltende He. Bumble ester sig. s ,,Nej men —- ser jeg rigtith!" udbrsd Bumble i slet hytlet Henrdltelse: »lille Oliver?! Nei, — O ——li ——vet! Du stulde date vide, hvor jeg hat tænkt paa dig!«' »Hold Mund, din Torsi!« mumlede Madam Burnble. »Men hoad vil du have, Kone?« sorsvarede Bumble sigz »maa jeg itte blide rett, naar jeg set lille Olioer, der hat vceret et tomtnenalt Barn, og nu stdder her mellent de aller dehageligste Damer og HerrerZ Jeg elstede den Dreng, tør jeg sige, som han tunde have oceret min — eaen —— ts delige —- Bedstefaderl —- Aak. Hr. Oliver! tan De husle Iden velsignede Gentlemon med den hvide Best? Herre Gud ka! han blev nu fornangen Uae taldt til Himmels, i en Ege træs Kiste med pletterede Hantek« »Va-r ssm gvd at se at beherste Deus Fplecsekn bev Hi. Grimmig ham af »Jea stol agre, hoad der staar i min Magi, fWintere re!« sdarcde Buntle La dennendt til Or. Brownlow til sticde han: »Hoorledei- behaart Teres Hojærdasrdighed at befinde sigf Jea baader aodt.« Vroionlew, sum var trnadt tæt hen soran det badet kiae Par, svarede ilte, men pegede paa Monti- og spurgte: ,,.5tc-nder De den Versenk« «Nej,« sdarede Madam Bumble tæpltoj. Hdorcfter knndeg Mand tilsojede: »Hu aldtia i mine Dcae set dam!" »N.ia ikleZZ Sau De bar heller aldria solat hatn no aetP Havde De ior Etscmpel itle en Gang en lille Me Iaillon og en Nin-g -----?« ,,Jeg sorstaar virtelia itte!« erklcerede Madam Buntb-. le. »Herr De laldt es herop bare sor ot spørge om saadant noget Vaas?« Alter niilede Hin Brotonloto til Hr. Grimmig, og at «er humpede He. Grimmig nd. Denne Gang dendte hanl kilbage med to garnle nie-abruan rnitende Karlinaer. »Ja, De litttede jo rigtianot Toren den Akten, da aamle Solln bede, nien Sttrætterne lnnde Te da ille stop De til!« saade den ene as Karlinaerne til Madam Bumble, Dg rirrede med iin runkne Haand »Nej,« tilsrjede den enden oa neiktirede tred de tand-« ·ose Korb-er on faa fis-. onl, ,.nej, det lnnde bun itte.’« l ,,Vi ørte det btle,« fortsatte den serite, »Da ni saa Tesn inne Patsiret nd as Oaanden daa Liget, rsn tin-sie Dag iaa vi Dem am til «,«k.1ntcl.-.:neren »s-- —— --—« »Stil«-e Te isitaste bade Lust til oxrfaa at hikse paa Rantelaarieren?« spurgte Or. Grimmig og ail ten mod Toren. ,.Nei,« erllasxrede Madam Wandle »Nami- ban fbun veaede paa Montgi bar vceret feia not til at bekunde, on Iaar Te bar faaet pitmvet de to Oetie der, saa tasi jo jea Ferne sine det. Ja, jeg solate Stravlet, ca nu liaaer det, ktioor inaen lan bitte det. Hdad saa didere?« ,.Nej,« saade Or. Brownlow, »saa er der itte didere « undtagen at di ital sørae sor, at bverlen De eller Deres leand mere faar neaen dssentlia Bestillina. Te tan aaa.« »Bei er da del ille Meninaen,« ipnrate den bestnrtede Btrmblr. medens He. Griman sørte de to anmle starlinqer »id, ,,at denne kedeliae lille Historie lan staise mig as med nin tornrnenale Virtsomlsed Z« »Jo det er det nnceateliat,« forftlrede Or. Brcsmnlom »Da saa lan De endda sinc, at De slidper andt. De var «il Stede ved bele Assasren oa boerer eaenlin Ansvaret. Tbi Lotsen gaar ud fra, at en Hitstru handler efter sin Mande Vilje.« »Ja hvis Loden anar nd fra det,« sagde He. anble Ia tnunede bebrejdende sin Hat mellem Hasndernr. ,.saa siger Tea. at Loven er et stock-a —--. en riatia Jdiotk Naar Lotsen ikle bar mere Forstand i sta, saa er den en riatin Pe Sersvend! Ha jea vil nnsle den det Darste, jea ded, nemlia rt den maa faa Ljnene ov qennesn tirfarina « sen siners renne-n Ersarin-·tk« -—— Han satte sorbitret Hatten part. itat Handerne i Lornme:ne, og fulgte ester sin Ægtehald del He. Brownldw tom ben til Fel. Rose. »Na-l mia Deres Strand Freien!« bird han. »Nei! nu maa Te nasse "t(rrl! De beliover heller itte at ænaste Dem. —-- Kende De denne unae Dame?« spir ji« .,-an Moan ,». a,« lod Sdarct. »Im bar aldrig s.i ::: Mennesie »--!«' Rosa slcelvende. ,,Faderen til den stattels 0lanes Fleming havde tr Døire. Hoad blev der as den yngste, som den Gang var et lille Born ?« sorborte Or. Brownlow. »Da Faderen var ded,« saaoe Monts, »von et frem med Sied, under et falst Navn, uden at esterlade sig det nindste, der kunde lede paa Spor efter, hvem han dar, saa Log et Var Husmandsfolt Barnet til fig. Tja, Had er jo undertiden sisiigere end Venskab. Min Moder sandt Bar nei, eftet at bun havde sont et Aarstid Husrnandssollene, eller i al Fald Monden, var begnndt at blive tede as det. Derfnr lod min Moder det blive hos dem, det vil sige bun srittede dem til at bebolde det. oed nogle ubestemte Heiter ior Fremtiden, sont hnn aldriq tænlte paa at holde. La for at Vatnet stulde faa det vcerre endnu, bad hun dem passe godt paa: det var tommet as snavs Familie, fortla rede hun. —- oa bun lavede lidt om vaa dets Historie. Men . saa beendte det desværre, at en rig Enlesrue san Barnet oq sit Medlidenbed og trg det til sig; det er oasaa, ligesoni alt bar sainmensvoret fig mod os! Et Par Aarstid tabte jeg Vieren af Seine og saa hende fsrst igen for nogle Maaneder. siden.« ,,Ser De hende nu?« spurgte He. Brotvnlow. ,,De staat jo og holder hende i Haanden!" brummede Montå. Fet. Rosa var ved at besvime. Men Ftu Mavlie hav-, de hende allerede i sine Arme: »Min velsignede Pige!« saqdej hun, »du et og bliver mit dyrebare Barnl — Saa! tag digl nn sammenl See du itte, at her staat en lille Drenn ogj langes estet at lægge Armene oni halfen paa sin stattelgs Modets eneste Ssster?« J Leid de Taster, sont blev grædt, og de asbtudte Ord, sorn blev oekslede under et lanqt Favntag, viere uomtalte! En Faden en Moder, en Stifter var t et og samtne Nu blevet vundne og mistede. Glæde og Sorg var blandede i eet Bergen men Sorgen steg sont sorniildet op as blide og Imme Erim-einger Lcenge var de ene. Saa dtev der bantet sagte paa DI »ren, Oliver luttede pp og smnttede nd, harry Maylie .traadte ind. «Jeg ved alt,« sagde han og satte fis d Stden at Roset, «jeg sit det at vtde alletede i Saat —- huscer du, Rost-, at du t sin Ttd gav mtg Lot- til at komme tgen og spiege, Hm du Mc huvde soeandtet Bestimqu »De Stunde, sont den Gang beste-mit mig, bestemmer tecta erst-um« svarede Rost-. »Nun stulde jeg del mer end it Usmt file, liwd min Pliqt et vvetsot spende, sont Hin inddendte Fit. O d l mi ra et st ldt as. Nod og maaste of IMME- M neigetf stal vi piaespot selv, harrt-? —- vi hat tajt not m Sagt« Da hus sterbe Mitte til at vtlie like-sog W spukt Habt EW Nkj Mc« sssds I « s « s EIN skdcsl U III FCMI Id, Ist Eli fett-u FTITDUY wiss-www mis I. c W nu tilbyder dig, er ingen fttaalende Plabs blandt kaut-eli ge Omgivelset, som todmet og forarges over alt unt-tagen over det, der er virtelig stet. Dei vcr min Hensigt, da jeg tejste, at kunde ikke min Verden blive din, faa stulde bin Verden blive min. Og det et nu stets Knn hande, at min fotnemme og indflydelsesrige Slægt for Fremtiden itte vil tendes ved mig. Men ovre i et af vott Lands Mutte fte Egne liggek en lille Landsbykitke vg en Pkæstegaatd, fom du kan gsre mig stoltere af, end alle mine llngdotns drømme kunde have gjott mig, selv om de var gaaet i Op fyldelfr. Det er den Stand og Stilling, jeg byder dig!" O O f »Det et stam breit, naak man sial vente med Dissens knaden paa et Var Kerkestefolk!« fagde Hr. Grimmig, som vaagnede af en lille Lur og tog det Lommetørtlæde bott, han havde bkedt over sit Ansigt. »Jeg tænkte vikkelig san smaat pas at gsre Alvot i Aften af at rede mit eget Hoved, siden bei lob til, at man ikke vilde unde mig anbet. Naa men nu vil jea da fptst tage mig den Frihed at pnste den tjltommende Brud til Lvtke meb et Kys!« Han ivastksatte Øjeblillelig sin Trudsel ovetfor den rndrnende Fri. Rosa, som just var traadt ind, og hang» Mod sinittcde baade Doktoren og Or. Vrownlom NoaleJ vnastcmr lästing at Hart-n Manlie lnvde forcganet deml tncd et Eisempel inde i dct tklstodcnde merke Verrclfe Men tsnasom Harrn fo var nng ertan og desuden en gejftlig Mand, anser tyndige Folk dette for en stannnelig Bag v .s!else. · »Men Oliver, min egen Dreng!« nbbwd i det snmme Fru Monsie, »k)vad grædek du bog for?! og hvot hat du vcetet henne3« At, vi levek i en Sknffelfernes Vetden, -- on tit set vi endda det Hand stuffet, som got Dort Hjcrte ftptst Ærek --«- Stalkels Dicl var bod! 50 Fadens stdstc Nat. Retislalen Var snldt sra tslnln til Lc -it tned menncsle: liae Ansiater. alle-J Blilte dar rettede mcd en erteile, « III den Rosen, baszed, sra oven neden sra til licj re, til Anstre, alle Weg-ne oniaachk tun srnn as et Fieinaxnent as tindrende Eine. Oan swd der i rette Eil as lebende Uns-. ixsed den ette OsJand stettet paa den lille Tit-anle, ten enden bellst pp til cht, Ordedet liest fre:nad for tipdelizt Jt txinne otsfanae lsdert er as Tennneretk sont Nr i Fand iried at III-bitte liaan Ein idr de END-Use in oa da sna han rilndielia ben rc J di se lsdsvrri e ir-« at se, lde Miitninzx en eltkr anden BoJatel Jjorde sont innre-J at tale ti! For del firr liam. pxorreiien rnrte hatt h!)e:ten Emsind eller Tod ca han blev staacnde nberckqeltm stizrende Da !ntt:nde, endnie en Stuin estet at Donnneren band-e end-! sin Tale. En svag Staj valte l)am, de Estorne tsegao its ind i Vatelset ved Sitten as for at raadslaa Zlutteren pillede hatn paa Slnlderen, — -- metanist sxilthe lsan med den i Baaarnnden as Rnni:net irr den Llntlaaede oa satte sig paa den Stol, Slutteren anviite l)axn, --- as sen selv ·:ilde ban itle have set den. Siddcnde der lod han saa Blit let strejse op over Galleriet Noale as Tillsorerne sdiste, sndre vistede sia med deress Lmnnietørtlceder. tlJi der var tmtlende hedt. Et nnat Menneste sad oa teanede hans Poetrat i en Lommeboa. Jeden and vidit. om Billedet Iianede oa da det nnae Mcnnesle brattekcse Epidsen paa sin Elnant ca gav sig til at spidse Blnansen, sad han og saa t"l, som orn han var en nanfte ndedtonnnende Tilslner. Lidt estet dendte han sm laa atter om mod Domineren Jan sia til at betraqte Snittet ma bank- Ijraqt, tiereaiieda Arsad Dtaaten del tnnde bar-e leistet. lFller hatt saa tsaa den lorpulente Kronadvolnt, sont lJaDde Das-set borte en Stnnd da nu tom tiibaar. TUlon TUtanden liavde været lienne at Eise, da lycor Da hvad liavde hin-n WIT? - Men inidt unde-r -1l!e die-le Betraatninaer var der lsele Tiden i bain en utn: delia, trnllende Forestillina orn den Grav, sein var det at Jabne sig sor hans Fanden Han tunde blot ilte sceste Tanterne derved. Han lslev bed, oa ban blev told as Analt for Døden —- og aav sia i det samrne til at tælle Jernnig— sJene pas-J Galleriets Bmitrsasrn vsJ spelulerede over, hvors ledek Spidsen as en as dem lunde Ver-re aaaet as, oa om man nn monrstro havde i Sinde at anbrinae en nn Jem: via. eller man vilde lade den aamle blive siddende. Saa Var bank- Tanler iqen ved alle litalgens Rædglen s — indtil ban blev optaget as, at et as Retteng Bude stcenlede Band paa Gulvet for at stisle op. « Med Et blev det raabt »Stille!« s—- aandeløs stirrede alle lien mod Dsren De Edsvorne tom ind oa gil tret fcrbi han« deres Ansiqter var soin as Sten, utnnligt at lcese notiet i dem! Saa en lndlsg Stilheo, itte en Ver-kegel se —— ikle et Aandedrcet, -—- Stnldial ----- Det næste Nu lsd et Glcedesraab sra Tilhørerne, det svulinede og svulmede, og besvaredes udesra as et sorineligt Heil. Follemerngden derude havde saaet at Vide, at Jeden var darnt og slulde hanges ssrsttommende Mandag. Larmen laade sia. Han blev ester Stil oa Brut-. spurgt as Dommeren, orn ban havde noaet at sige til sit Forsvar. Han reiste sig oa stod iaen og stirrede oa lnttede. Men Spsrgsmaalet maatte qentages to Gange, sør han lod til at sorstaa det. Saa rnnrnlede han« at han var en gammel Mand —- en Jammel Mand « en gammel Mond —- og tad. Dommeren satte den sorte Hur paa, der til tendegider, at ban slal assiae Dødsdorrk Oppe paa Grille eiet and en Kvinde et Strig sra sig as Steckt —-— Jsden saa hurtig op, linesom træntet over Forstyrrelsen Nu talte Dommeren, indtrænaende, alvorliat, bsjtideliat. Js den stod sotn en Marmorstatue, der tsrte sia itte en Muskel i hans Anstat. Endnu stadig var bans Hoved stralt stem ad, og hans Øjne stirrede, — da Sltttteren laade Haanden paa bang Arm og betydede. at han slulde sslge med. Van gloede et Øieblil dumt paa hom, og lnstrede saa. Han blev sart gennem en Gang, hvor der til den ene Side var et Gitter, som vendte Ud mod Guarden. Der udensor var der en Del Mennesler, som, da de sit Øje paa heim, stieg ov og streldte og hujedr. Han truede ad dem dem lnyttet Næve og vilde helst have spnttet paa dem; rnen Betjenten tral as med hom, ind t Fængslet. her blev han anders-gl, sor at han ille slulde have noget Middel tili selv at gøre Ende paa sit Liv. Sau satte man ham ind i en as de Dadsdsmteg Celler. oq lod ham here — ene. Han satte sig paa den Stenbanl lige oversor Dtren som var baade Bank oa Sena, stirtede med sine blodundev Ilsbne Øjne ned t Gall-eh sagte at samle sme Tanlet. En og anden Stump as Dammerens Tale dullede pp sor hanc, uagtet han, medens Dom-neun talte, tlte syntes, han havdez hart et eneste Ord. let estet ltdt Iom euere ttl, ttlstdsl Ist-d hele Dom-neu sot ham, spm am den var prentet. Han es pp ved halsen, til han var day-—- det havde veret de Esdste Ord. hanges op ved halsen, til dem var dsdl Dct Institut-D — blev helt markt, — og han kam ttl i at lenke yaa alle dem, han havde lendt oa sont var dsd i Galgen -—s- aogle as sdetn estet band Unsttstelsa En Del as dem havde han set di: bvot bnrttgt de dag var blevet sor »Min- ims- ems- Feste tir m nagt-nd- san-es K Wange as sdern maasle stddeti denne selvs Esawcesepaadmaeselvs Wansli chvsaedetd hat-M —Msr sc han- Me Mc —- Allons « T Ihavde vertet til i lang Tit-, Hundredet as Mennester munt te have ftddet her i deees stdste Øxeblttte: Rumtnet var iligesont fhldt as ngel —- — Lysl thl —. ——· Og bon shamrede hændetne til Blods tnod Deren, tndttl endelig to Meend tont ind. Den ene haode et Lhz med, sont hatt ianbtagte i en Jan-Ring paa Virgaem den MWZU Itsde en Madrats, sotn han selv slulde ltage paa. Tht sta nu as tnaatte Fangen itte lcrnger lades ene. « Og saa totn Ratten, den sorte, tavsez streitelige Nat. Andre Levende fehdes, naar de horer littteuret staa, tht Slagene varsler dem Liv og Dagens tiontmr. Men for Jsden havde Klotteisineblens Slag tun een Lod: Dsdl Og hoad hjalp hant den lttstigt travle Nioraefttltunds Latin, sont mengte ind endog her? den var bare Lin-Klottetlang as en anden Art, Spot søjet til Paantindelsel Dagen gil, — sinnt! det var jo ingen Dan: tnap kom »men, for atter forsvundenl —- og atter bleo det Nat: lang Ti sin stkætlelige Stilhed, tort ved Tinternes tlsontnte Gang! Snart raste han og stceldte og bandede Gild, snttrt holte han og rev Haaret at stt Hoved Astvcrrdige Mand af hans egen Trosbetendelse tont da vilde bede med han« men hnn drev detn paa Doren med Forbttttdelser. —-- Oa iaadan dlev det Lordaa Asten, oa han havde tun een Nat sorttden dcttne at leoe i. Moden-I han gtuttdede den«-II dæmrede det alt ad Dag: Sand-nat Ftsprst om Astenen daa dettne fortærdeliztt sidste Tag tom der over ham en tilintetaorende Bevidsthed ont, hope fortoiolet han var ftedt. Da sorst ait drt on for l)am, at kliM Viklklig —- virtelia stnlde dø! Med de to Mand, sont itiftedes til at holde Vaat hoc-X hant, havde hatt tun talt lidt, oa de paa detes Side havde ilte belntnret fta sonder ligt otn ham. Han haode stddct hen sont i vttagne Trøntknr. Nu sprang han op hver Mittnt on sor stetn og tilbaae i Cellen med brasndende Bande og stuntmende Mund oa un der saadanne Ansald af Angst oa Raseri. at selo Slut terne hlev uhnggelizte til Mode. De tnrde ilte vcere ene langer med hant, men besluttede at holde Vagt beagr. Jøden sad og trnb sammen paa Stenbcenten, hans Tanter ait tilbage i Tit .n. Den Das-» hin blett areesteret, hat-de nogle Stentnst fra Poblen ramt hant i Hovedet ja han var dlevet forlntndet med et Tortlasde Dei rode Haar hona ned otn hatt-:- blodlole Anstat, Sttraet dar needt Da santtnenssltret. Dinene stinncde med en frtiatelia Nlnncu Jtte -- Ni -- Ti! Hdisz matt itle bare lesd Filrttut sliaa ist nt sorstmslte binn, bitt-I det nat de tiatiae Time-r, der faadan traadte hinanden i Hin-lette, hoor vilde bin saa nat-te. nam- Ilaaene lotn htan tilledek Inkten site-ite sla-.1, -- sgr den fortkac The- Sterns-te hand- ltoldt on at Onkel Filtsttett Otte ttilde han rtrte den eneste Tor-tende -.--:’i,- sin eigen Ligbeaattaclse; on Llotten tsllere - ! Dei frugtzliije Fixnasel dir hat stiult san ineaen flendfabed nq Juni-»st- itte kskct for TI.’iJ::ste-«!ero Tini-, sssen kais-i for desesks Ist-Nin lzxtsde lasttctzi cldtit inde slnttet the frnateliat et Stttetnil sont dem-. Tkrtom de, --er lont forlti. havde tnnnet se. htsordan den Mand ar bætdede sin, sont sittlde brennecs natte 9.ito:ttett, Vilde Nat ten tnaaite ille Viere blenet dein and. Nu stktttdsedr. fra .lften til Mir-nat, as okt til Fall ndrnfor Poeten oa for borte sca, om (Ft—:—etutionen vilde finde Sted sont bettemt. Da saa fortlarede de for hinandrn, ad hvilten Port Fan ten oilde tontnte ud, og hook Galgen slulde reise5, oa de gis Ieeeg Vei. Pladten udenfor Fcenaslet var allerede allda-tret, noale sortmalede Bomnte Var blevet andre-at tret-is over Rinden, den Gang He. Brownlom oa Olioer indiandt sig oed Poeten na sorviste en Order fra Entwinden som aav dem Adaana til Jan-gen Arrestsorvareren san paa Lliver oa hemasrtedtn at ,,det var ilte noxtet sor Born at se.« Men Dr. Brotonlow fortlatede hviskettdc, hvorfor han havde Jnset det sot riatistt, at Lliver fttlate med, -—- og Arrest foroareren toa til H « »Ja ait soran dem nennem lange oa bnqtede Ganae. weis aiarde han opmcertsom paa, Jt man tunde hore isinnt-erlitten det var Galgen, der bleo reist. Saa standsede han endelia udensor en Celle oa banlede nted en at Nenlerne i sit stote Noaletnippe paa Doren.« De to Vogtere totn nd, Arrestsorvareren traadte ind med de Frennnedr. Han haode taaet Olioer oed Handen ca sagt, at han stulde ille verre bange. Jeden sad paa Stenbcenlen on rotlede srent oa til enge. than-; Ansiat lignede et Zinsz. der et blevet fanget i en Felde. Stont han san de Jndtrcedetttc, lod han itte til at se dem, undtagen maasle sont ntedoptagne i de Sy ner, hoori han havde sortabt sin. ,,Flint Drena, Charlen -«—- bravo!« ntutnlede han« »Da Oliver nied, ha- hcr her! ser nd sont en hel Genue man soin en hel --— — - J Sena med den Drengl hsret JPS Dei er hans Slnld altsnnnnent — Dei var Ret, Bill! Bolters Struhe — hrnd Jet aldkia om Tosen! s— tnen Bolters Strude: saa dybt J stcere tan! Sang Ho vedet af ham!« ,,«’faain!« saade Vltrestsoroareren ,,Ja!« svarede Jeden oa indtog øjeblittelia den int tende Stilling, hvori han havde staaet henne i Retglalem »Hu aammel Mand, Deres Nrtadel en meaet, meget gam mel Mand!« Arrestsotvareren tvang ham ned naa Bauten inm. »Hel- er nagen, der oil tale med Dein, Fagin!« sagde han. ..Taa Dem nu sammenl« « Saa sit Jodett Die part He. Brotonlotv og Olivet, oa hatt enttede oa enttede sta paa Bænlen, medens Ar rettforvareeen sagte at holde batn fast· »De sit i sin Tid nogle Papirer til Opbevaring as en Mand, der hedder Monls,« saade Or. Brotvnlow og traadte lidt nternterr. »Ohne er des-« »Det er Lean! — Lean!" strea Jeden. »Jeg hat in nen Papirer saaet, ille eet! « Olivet,« tilfojede han platt selig og vintede, »tom her hen, lad mia lwilke noaet til dia!« »Jeg er itte bange,« sagde Oliver halvhsjt til Arrest forvareren og slap hans Haand Jeden trat ham helt hen til sig. »Papirerne liggek i en Leeredspose i et Hul opve i Kaminen i Varelset oben paa nd til Gaden,« hvistede han. »Im maa tale med dia, min Dreng, jeg man tale med dia! Men udensor s— udensoe!« Og hatt ilsd Drenaen sokan stg then mod DI een og stirrede, ligesotn anndssravaerende, ud over hans Hoden »Sta, at jeg er talden i Stdn, dia troe del Du kan stasie tnig ud, naar du ger, sont ieg siger!« »An Gud se i Naade til den Statuts« mutnlede Oli vet og brast i Graad. »Bei var ret, det var ret! Dei hiælper as ud!« biev Jsden ded. »Fsrtt Dpren der! Hvis ieg ryster og stælvetz naar vi totnmer sorht Galgen, saa slal du ille brhde dtg om det. Bat-e kalt forbt, du! Saadanl saadanl« »De hat itte mere at thrge hatn amt« sorhorte Ar rettsorvareren sig has Dr. Brote-nimm »Saa gsr De hedsi isat gaa nul« Da hart aabnede Osten, og de to Vogtere traadte ind. « o « »Gesvindtl gefvlndt!« strea Jsden «Saatel mm like saa langsomtt huettgeeel hurttgerel« Vogterne gsorde Oliver trt for Jeden- cag oa holst Jsden ttlbagr. san vred stg og sled l nt en fortvtvlet n uditsdte saadanne cyl, at de endpa rangte gennetn tytke Feengselstnure og led i He. Brownlotosog Oltms Dien, dengang de traadte nd i den aabne Guard. Stras- tunde de itte begtve sta bott. Olivet var l ( ved at besvime og iaa atmet-et at det vaeede en Tinte-it , ftt hatt tut-de littte tgen paa senenr. ·« » J jccttttey